Styreleder dømt til å betale 120 millioner i erstatning etter konkurs

Tidligere styreleder i et skipsverft ble i lagmannsretten dømt til å betale 120 millioner kroner i erstatning til verftets konkursbo. Styreleders opptreden ble av en enstemmig lagmannsrett vurdert til å være uforsvarlig, illojal og i øvre sjikt av uaktsomhetsansvaret. Han kunne derfor holdes personlig erstatningsansvarlig etter aksjeloven § 17-1 første ledd. Saken viser at man som styremedlem er eksponert for stor økonomisk risiko og at det er viktig å opptre lojalt i forhold til selskapets interesser og forpliktelser.   

Styreansvarsforsikring

Styreleder var ansvarsforsikret hos Tryg Forsikring med en forsikringssum på 30 millioner kroner. Tryg Forsikring ble derfor solidarisk ansvarlig for å betale 30 millioner kroner til konkursboet.

Bakgrunnen for saken

Verftet gjennomgikk i 2019 en rekonstruksjon, og ble senere kjøpt opp av et kroatisk selskap. Ved oppkjøpet gikk også hovedeieren i det kroatiske selskapet inn som styreleder i verftet. Kort tid etter oppkjøpet ble det et anstrengt forhold mellom ledelsen i verftet og styreleder, noe som førte til at både daglig leder og finansdirektør forlot selskapet.

Både ledelsen og bankene uttrykte tidlig bekymring knyttet til styreleders forvaltning av verftet, noe som i all hovedsak knyttet seg til manglende etterlevelse av verftets forpliktelser overfor bankene og andre underleverandører. Styreleder hadde bevisst tilbakeholdt betalingen overfor en underentreprenør og samtidig forsøkte å reforhandle kontrakter, noe lagmannsretten mente var en strategi for å forsøke å presse ned prisene. Manglende betaling hadde ført til at en underleverandør hadde stanset arbeidet på en av verftets båter, B398, hvilket var et av forholdene som bankene var særlig bekymret for.  

Økende bekymring hos bankene

Bankene hadde sendt flere henvendelser til styreleder hvor de uttrykte bekymringer uten å få svar, og det ble den 19. juni 2020 varslet at bankene ville vurdere å terminere låneavtalene. Den 23. juni 2020 ble det avholdt et møte med bankene og styreleder. Lagmannsretten har funnet det sannsynliggjort at styreleder under møtet skal ha uttalt at han ikke ville dekke tapet på B398, verken med verftets eller det kroatiske morselskapets midler, og at bankene var «fri til å drive prosjektet for egen regning».

Styreleder skal også ha sagt at han ikke ville betale avtalt beløp på inngåtte kontrakter som han anser som urimelige for verftet. Styreleder var ikke villig til å dekke nedsiden ved prosjektet som underleverandørkontraktene etter hans oppfatning representerte. Målet var å fristille seg selv og det kroatiske selskapet fra forpliktelser pådratt noen måneder tidligere.

Bankene reagerte på styreleders uttalelser og hans manglende adressering av hovedbekymringene som var foranledningen til møtet. Flere møtedeltakere skal ha omtalt møte som svært spesielt og det er blitt beskrevet som «en surrealistisk opplevelse» og «helt eksepsjonelt». En banksjef har også uttalt at styreleders uttalelser representerte den klareste oppsigelsesgrunnen for låneengasjement han hadde hatt på 35 år, og at det ville vært en grov tjenesteforsømmelse å ikke terminere låneengasjementet.

Bankene besluttet etter møtet å terminere låneavtalene, noe som førte til at verftet gikk konkurs kort tid senere. Samme dag som styreleder mottok beskjed om at bankene hadde terminert låneavtalene forsøkte han å overføre 61 millioner fra verftets konti til det kroatiske morselskapet hvor han selv var hovedeier. Overføringen ble imidlertid ikke gjennomført.

Lagmannsretten oppsummerer at styreleders opptreden har vært uforsvarlig, illojal og i øvre sjikt av uaktsomhetsansvaret. Styreleder har hatt en bevisst strategi i strid med verftets interesser, og de reelle målene har hele tiden vært å fri seg selv og det kroatiske morselskapet fra forpliktelser og risikoer knyttet til det pågående prosjektet med byggingen av B398 som styreleder mente ville føre til store tap.  

Styreleder kunne etter dette holdes personlig erstatningsansvarlig etter aksjeloven § 17-1 første ledd. Styreleder ble dømt til å erstatte et tap på 120 millioner kroner, hvorav 30 millioner er i solidaransvar med Tryg Forsikring som ansvarsforsikrer. 

Hva kan vi utlede fra dommen?

Dommen står i en særstilling ettersom styreleders handlemåte ligger i øvre sjikt av uaktsomhetsansvaret. Selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig og kan ankes, illustrerer saken hvordan et styremedlem kan pådra seg et betydelig erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-1. Saken understreker også viktigheten av å ha en forsikringsdekning som er tilpasset både styrevervet og selskapets virksomhet, slik at man i større grad har kontroll over den økonomiske risikoen man utsetter seg for som styremedlem.

Advokaters taushetsplikt - ny avgjørelse fra Høyesterett

Nylig besluttet Høyesteretts ankeutvalg enstemmig at anke over lagmannsrettens kjennelse der advokat fritas fra taushetsplikt i arvetvist nektes fremmet. Kjennelsen, som opphever taushetsplikten overfor avdød klient, blir med det naturligvis stående.

Saken har sitt opphav i en arverettslig tvist mellom to søstre. Moren har sittet i uskifte etter farens død i 2005. Før moren døde 18 år senere, solgte hun sin bolig i Oslo. Overskuddet fra salget beløp seg til kr. 4 865 705, og søstrene fikk utdelt 1 500 000,- og 3 300 000,- hver seg. Den av søstrene som fikk utdelt det minste beløpet, tok sener ut stevning med påstand om at avviket mellom summene i realiteten utgjorde en gave, og krevde dette tilbakeført til boet etter arveloven § 23.

I tillegg til påstand om at søksmålsfristen etter bestemmelsens andre ledd er oversittet, har den saksøkte søsteren hevdet at utdelingen etter boligsalget i realiteten utgjorde et skifte av uskifteboet. For å belyse denne problemstillingen hadde saksøkte tilbudt morens advokat som vitne. Advokaten bistod moren med utbetalingene etter salget, og saksøkte ønsket hans forklaring på hva moren har uttrykt som hennes motiv og bakgrunn for utbetalingen.

Det moren eventuelt har forklart sin advokat om bakgrunnen for disse utbetalingene, ville som et klart utgangspunkt være omfattet av bevisforbudet i tvisteloven § 21-5. Lagmannsretten peker i sin avgjørelse på at bevisforbudet er «absolutt». Det kan imidlertid diskuteres om denne formuleringen er helt presis, når lagmannsretten i samme setning uttaler at det er «rom for unntak».

Både tingretten og lagmannsretten fant støtte for sin konklusjon i en tidligere avgjørelse fra Høyesterett, HR-2006-868-A. Her uttaler Høyesterett at selv om taushetsplikten skal beskytte fortroligheten mellom advokat og klient, og at det som utgangspunkt må bety at klienten i live også må ha visshet for at opplysningene ikke bringes videre etter hans død, vil det likevel oppstå en ny situasjon ved dødsfall. Det pekes på at de som trer inn i avdødes rettsforhold, vil kunne ha behov for å bringe klarhet i disse. Unntak fra taushetsplikten kan derfor gjøres der fordelene ved unntaket er vesentlig større enn den krenkelsen av fortroligheten mellom klient og advokat som unntaket medfører.

Tingretten peker i sin avgjørelse på at den aktuelle disposisjonen har arverettslig betydning, der et sentralt spørsmål er om det uskiftet moren satt i må anses uformelt skiftet gjennom utdelingene. Et sentralt moment i den vurderingen er om lengstlevende ektefelle, altså moren, har gitt uttrykk for at det har vært meningen å gjennomføre skifte.  Lagmannsretten legger også til grunn at det sannsynligvis ville vært avdødes ønske at det ble brakt klarhet i hennes vilje. På denne bakgrunnen kom lagmannsretten til at fordelene ved å gjøre unntak fra taushetsplikten er vesentlig større enn den krenkelsen av fortrolighet det vil dreie seg om.

Ankende part hadde anført at det ikke kunne være tale om et skifte når denne viljen ikke er kommunisert til arvingene. I så fall ville advokatens vitnemål ha minimal betydning, som igjen ville gjort stort utslag i den konkrete vurdering av opphevelse av taushetsplikt. Om dette uttaler lagmannsretten at det ikke kan oppstilles noe absolutt krav om at lengstlevendes motiv har kommet til uttrykk overfor arvingene. Det vil være et sentralt moment om lengstlevendes motiver er formidlet til arvingene, men ikke avgjørende.

I sum er det hensynet til materielt korrekt dom som blir det avgjørende for lagmannsrettens resultat. Avgjørelsen viser at den ulovfestede adgangen til å gjøre unntak fra taushetsplikten, står seg også etter at den nye advokatloven trådte i kraft.

Ny avgjørelse fra Høyesterett om av hva som er en arbeidsulykke i yrkesskadeforsikringslovens forstand

Høyesterett har nylig avsagt dom angående forståelsen av arbeidsulykkebegrepet i yrkesskadeforsikringsloven. Dommen er avsagt under dissens 4-1, der Høyesteretts flertall kom til at ulykken ikke var å anse som en «arbeidsulykke». Dommen er en viktig prinsippsak der lovens «arbeidsulykke»-begrep får en viktig avklaring for fremtiden.

Saken har sitt utspring i en hendelse i 2017, da en heismontør falt på arbeidsplassen og slo hodet mot et betonggulv. Etter dette var heismontøren sykemeldt i lang tid. Fallet skyldtes mest sannsynlig at heismontøren svimte av. NAV godkjente senere skaden som en yrkesskade, men arbeidsgiverens forsikringsselskap avviste ansvar under henvisning til at det ikke var tale om en «arbeidsulykke» etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a.

Forsikringsselskapet hevdet at «arbeidsulykke»-begrepet skal forstås i samsvar med definisjonen i folketrygdlova § 13-3 andre ledd første punktum, slik at det kreves en ytre hendelse, og viste til lovens forarbeider og langvarig praksis fra Finansklagenemnda. Heismontøren mente på sin side at ulykken oppfylte kravet til plutselig eller uventet ytre hendelse, samt at reelle hensyn, særlig samordning og konsistens i regelverket, tilsier at fallskader er omfattet arbeidsulykkebegrepet.

Høyesteretts flertall konstaterer at ordlyden i seg selv ikke gir svar når en skal fastsette yttergrensene av arbeidsulykkebegrepet. Deretter påpekes det at lovens forarbeider forstår begrepet slik at det kreves «en plutselig hendelse eller begivenhet», og videre at det «må dreie seg om ei hending av meir markert karakter, til dømes at vedkomande har falle, glide eller snubla». Lovens forarbeider talte for at fall uten ytre påvirkning, som ikke skjer i trapp eller liknende plass med økt skaderisiko, faller utenfor arbeidsulykkebegrepet.

Lovens formål trakk ifølge flertallet i samme retning. Det objektive ansvaret etter yrkesskadeforsikringsloven er hovedsakelig begrunnet i at det ikke er rettferdig at arbeidstakere selv bærer følgene av arbeidsulykker og skadelig påvirkning i arbeidsforhold, at arbeidsgiverne ved forsikringsordninger kan bære de økonomiske følgene av arbeidsulykker, at objektiviseringen av ansvaret kan bidra til å forebygge konflikter på arbeidsplassen, og at lovregler om dekning på objektivt grunnlag sikre likhet arbeidstakerne imellom. Flertallet mente disse forarbeidsuttalelsene viser at årsaken til skaden må ha tilknytning til arbeidet eller risikofaktorer på arbeidsplassen for at den skal være dekket av forsikringsordningen.

Et viktig poeng fra heismontørens side var at fast og langvarig praksis fra NAV ikke krever en slik ytre hendelse for å godkjenne ulykken som en arbeidsulykke. Høyesteretts flertall legger ikke vekt på denne praksisen. Når lovens forarbeider klart tilsier at fall på grunn av sykdom eller plutselig sykdom faller utenfor loven, kan ikke etterfølgende forvaltningspraksis endre dette. Det krever ifølge flertallet en lovendring.

Høyesteretts mindretall, dommen Indreberg, uttaler at hverken ordlyden eller forarbeidenes presisering «plutselig hendelse eller begivenhet» er uforenlig med at et fall på flatt underlag på arbeidsplassen, uansett årsak til fallet, anses som en arbeidsulykke. I motsetning til flertallet legger mindretallet videre avgjørende vekt på trygdemyndighetenes nå innarbeidede forståelse av arbeidsulykkebegrepet.

Høyesterett har dermed slått fast at fall på arbeidsplassen som skjer uten ytre påvirkning i situasjoner der skaderisikoen ikke er økt, for eksempel i trapp, stige eller liknende, faller utenfor «arbeidsulykke»-begrepet i yrkesskadeforsikringsloven. Slike ulykker kunne like gjerne skjedd på nøyaktig samme måte utenfor arbeidssituasjonen, og er følgelig noe arbeidsgivers yrkesskadeforsikring ikke dekker.

Vi søker 1-3 advokatfullmektiger/advokater

Vårt firma er i vekst og har i denne forbindelse behov for å øke bemanningen.

Vi søker nå flere advokater/advokatfullmektiger fortrinnsvis med noe erfaring innen forsikrings- og erstatningsrett og/eller familie-, arv- og skifterett, men vi oppfordrer også nyutdannede til å søke. Den vi søker er faglig interessert, positiv og engasjert og ikke minst motivert, til å fortsette utviklingen av firmaet sammen med oss. Vi kan tilby en spennende stilling hvor du får ansvar, fleksibilitet, selvstendighet og gode muligheter for prosedyre.

Søknad med CV senest innen 12. juni 2024, gjerne før, til Karoline Henriksen på henriksen@henriksenco.no.

Søknader vil bli vurdert fortløpende

Dissens i Høyesterett om ektefelleskiftets likedelingsregler

Høyesterett avsa nylig en dom knyttet til ekteskapslovens delingsregler. Dommen er avsagt under dissens 3 – 2 og viser med tydelighet at ekteskapslovens regelverk bereder grunnen for sterk uenighet og tolkning av hvordan regelverket skal benyttes ved ektefelleskifter.

Saken gjelder et ektepar som gikk fra hverandre i 2021, og et ektefelleskifte som omhandler svært store verdier. Partene hadde vært gift siden 2005 og hadde ett felles barn. Ektemannen hadde i tillegg to særkullsbarn fra et tidligere forhold. Partene hadde felleseie og etter bruddet kom de ikke til enighet om formuesdelingen.

Tvisten gjaldt en stor aksjepost mannen et stykke tid før bruddet vederlagsfritt hadde overdratt til sine tre barn. Han overførte et betydelig antall b-aksjer, og beholdt selv a-aksjene. Det var enighet om at aksjeformuen på tidspunktet for overdragelsen var ca. 100 millioner kroner. I tillegg til gaven var det utarbeidet en tilbakekjøpsavtale som fastslo at mannen hadde rett til å kjøpe aksjene tilbake til en betydelig underpris på det tidspunkt han selv måtte ønske.

Kvinnen anførte tilbakekjøpsretten var en reell verdi i ektefelleboet ved skjæringstidspunktet og derigjennom en del av felleseiet til likedeling, ved at formuesbegrepet i ekteskapsloven omfatter alle eiendeler og rettigheter av økonomisk verdi. Videre at retten til tilbakekjøp var ubetinget og kunne vært realisert før skjæringstidspunktet. Underprisen i avtalen ville gi et betydelig netto som da var til deling.

Mannen anførte på sin side at dette ikke var en reell verdi/formue i ektefelleboet ved skjæringstidspunktet, videre at den uansett var av en personlig karakter og således kunne holdes utenfor delingsgrunnlaget, etter ekteskapsloven § 61 c).

Høyesteretts flertall gjør en svært konkret vurdering av den inngåtte familieavtalen og tolker dennes intensjon, forutsetninger og innhold. Flertallet konkluderer med at det ikke forelå bevismessige holdepunkter for at formålet med tilbakekjøpsretten i realiteten var å sikre verdiene for mannen sin egen del, men som et ledd i et generasjonsskifte. De viser også til at ektefellene var gift i tre år etter overføringen og at dette tidsbildet er et moment som styrker dette.

Høyesterett kommer videre til at tilbakekjøpsavtalen uansett i sum er av en slik personlig art at det vil være naturlig at denne kan holdes utenfor delingen etter ekteskapsloven § 61, c). Jeg hitsetter fra Høyesteretts vurdering (avsnitt 73):

«Slik familieavtalen er bygget opp, kan jeg vanskelig se at det vil være praktisk mulig å realisere tilbakekjøpsretten uten samtidig å overdra de øvrige rettighetene familieavtalen gir B. Disse ligger til ham personlig og er knyttet til forvaltningen av selskapet, forvaltningen av overskudd, verv som styreleder mv. Avtalen må ses som et hele og i lys av at disposisjonen er et gaveløfte som ledd i et generasjonsskifte, samt den nære familierelasjonen avtalepartene imellom.»

Mindretallet er enig med kvinnen i at det er tilstrekkelig at avtalen/rettigheten om tilbakekjøp til underpris var realiserbar på skjæringstidspunktet og at tilbakekjøpsretten ikke er av en slik personlig karakter at denne forlodds kan holdes utenfor delingen. De viser til at § 61 c) sin ordlyd «personlig karakter» skal tolken svært strengt og viser blant annet til NOU 1987:30 som tydeliggjør dette.

Dommen gjør en konkret vurdering av en tilbakekjøps-/familieavtale og vil trolig i liten grad kunne gi noen helt tydelig avklaring av hva som ligger i lovens forutsetninger. Det den imidlertid viser er at det åpnes opp for en innstramming i når en verdi anses å være realiserbar samt også i noen grad utvider innholdet i forloddsbestemmelsen i ekteskapsloven § 61 c).

Retten til arv - en oversikt

De fleste som er gift og har barn, ønsker at formuen går videre til gjenlevende ektefelle og barna etter at man dør. Reglene i arveloven er tilpasset dette. Likevel er det slik at vi er forskjellige. Av ulike grunner er det mange som ønsker en annen fordeling enn det loven legger opp til. Da kan man opprette et testament.

Tidligere var familiestrukturene som oftest noe enklere enn hva de i mange tilfeller er i dag. Dette gjør at stadig flere har behov for å opprette testament, slik at man kan legge til rette for en annen fordeling enn hva bestemmelsene i arveloven legger opp til.

Hvem kan du tilgodese i et testament?

Et testament er et bevitnet skriv der arvelater setter opp hvordan h*n vil fordele sine verdier og eiendeler etter sin død. Alle kan tilgodeses i et testament, men arveloven legger noen begrensninger på i hvor stor grad man selv kan råde over det man etterlater seg, dette gjennom lovens rammer for arv til livsarvinger, ektefelle og i noen tilfeller også samboere.

I det følgende vil vi se nærmere på ektefellens og livsarvingenes rett til arv etter loven, og i hvilken grad man kan bestemme en annen fordeling i et testament. Dette er ment som en nyttig, noe overordnet oversikt over de viktigste reglene om fordeling av arv. Vi vil komme tilbake til samboeres arverett og reglene om rett til uskifte i senere artikler.

Ektefellens arverett

Dersom man er gift uten å etterlate deg livsarvinger ved sin død, vil avdødes ektefelle ha rett på halvparten av arven, resten vil tilfalle avdødes foreldre eller deres etterkommere. I slike tilfeller er ektefellens andel av arven uansett ikke lavere enn 6 G, altså cirka kr 720 000 pr 2024, uavhengig av om dette griper inn i øvrige slekts rett til arv.

Dersom man etterlater deg livsarvinger, det vil si barn, barnebarn eller oldebarn, er utgangspunktet at ektefellens rett til ektefellearv nedjusteres, dette ved at ektefellen vil ha rett til en firedel av formuen etter avdøde. Minstearv til ektefellen er uansett ikke lavere enn fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Folketrygdens grunnbeløp (G) justeres jevnlig, og 1 G utgjør per i dag cirka kr 120 000, slik at ektefellen har rett på en minstearv på cirka kr 480 000 pr 2024, uavhengig av om dette griper inn i øvrige livsarvingers rett til arv. Utgjør 4G mine enn ¼, vil arven til ektefellene være ¼.

Dersom du ikke etterlater deg livsarvinger, og begge foreldrene dine er døde, og det ikke finnes etterfølgere etter dem, vil ektefellen din arve alt.

Til tross for dette utgangspunktet er det anledning til å begrense ektefellearven i testament. Det gjelder imidlertid et krav om at ektefellen i så fall må ha fått kunnskap om testamentet før arvelater dør, for at begrensningen i testamentet skal ha betydning. Uansett hva du bestemmer i testamentet, vil ektefellen uansett ha krav på minst 4 G, eventuelt 6 G.

Det er viktig å være klar over at ektefellens arverett ikke alltid har betydning i praksis, da ektefeller ofte har rett til å sitte i uskifte. Dette innebærer at den gjenlevende ektefellen overtar den førstavdødes formue, og at arven etter begge ektefellene først fordeles etter at begge er døde. Denne tematikken vil vi komme tilbake til ved en senere anledning.

Livsarvingenes rett til arv

Dersom man ikke oppretter testament, vil livsarvingene arve alt man etterlater seg, etter at gjenlevende ektefelle har mottatt sin ektefellearv, ref. over.

Livsarvingene er i de fleste tilfeller arvelaters barn, men dersom ett eller flere av barna er død før arvelater, vil deres etterkommere motta den arv arvelaters barn skulle mottatt.

Dersom arvelater har livsarvinger, og i testament bestemmer at andre skal arve deler av det h*n etterlater seg, fører dette til at livsarvingene arver mindre. Livsarvingene vil likevel uansett ha krav på det som kalles pliktdelsarven. Arvelovens regler om pliktdelsarv er den viktigste begrensningen i hva man kan bestemme i et testament. Pliktdelsarven er i utgangspunktet to tredeler av formuen avdøde etterlater seg, men det er likevel mulig å begrense pliktdelsarven til 15 G til hvert av barna. 15 G som utgjør per 2024 cirka kr 1 800 000.

Bestemmelsen om at pliktdelsarven kan begrenses til 15 G har størst betydning for de som etterlater seg større formuer og har få livsarvinger. Det er også viktig å huske at livsarvingene har rett på pliktdelsarv fra begge foreldrene, slik at barna har rett på pliktdelsarv fra både mor og far. Dersom man har flere barn og etterlater seg en mer beskjeden formue, vil regelen om at hver livsarving skal arve sin andel av to tredeler av formuen kunne utgjøre en mindre arv enn 15 G til livsarvingen fra begge foreldre.

Er det opprettet testament med en fordeling som griper inn i pliktdelsarven, vil pliktdelsarven ha forrang foran testaments fordeling. Dette kalles en delvis testamentsugyldighet. Testamentet faller ikke bort i sin helhet, men må justeres i sitt innhold slik at pliktdelsarven ivaretas.

Oppsummering

Arveloven har en rekke begrensninger rundt hva som kan bestemmes i et testament, men det finnes også mange muligheter. Det kan være krevende å formulere testamentet på en slik måte at arveoppgjøret etter deg skjer på en slik måte som du ønsker. Det gjelder også flere formkrav for testamenter, og dersom disse ikke blir fulgt, vil resultatet normalt bli at testamentet er ugyldig. Det kan derfor være lurt å la seg bistå av advokat dersom du ønsker å opprette et testament. Advokatfirmaet Henriksen & Co har lang og bred erfaring med arverett, og bistår deg gjerne med dine behov for arveplanlegging og opprettelse av testament.

Samlivet eller ekteskapet tar slutt – hva med barna?

Når et samboerskap eller ekteskap tar slutt er dette en stor omveltning i livet for partene, men ikke bare for dem. Har de felles barn påvirker bruddet også barna i betydelig grad. Både barn og voksne skal finne ut av sin nye hverdag der foreldrene ikke lenger bor sammen. En ny hverdag skal pensles ut, og til tross for at man ikke lenger bor sammen, skal foreldrene finne ut av et godt samarbeid til det beste for felles barn og deres videre oppvekst. Barnekonvensjonen og barneloven har lovfestet at hensynet til barnets beste i dette skal være den helt avgjørende bærebjelken i disse vurderingene.

I de fleste tilfeller finner foreldrene med tiden en god løsning til det beste for barna, der den nye hverdagen etter hvert blir en ny og fungerende normal. Likevel er det slik at dette ikke alltid lar seg løse så enkelt, og i de tilfeller kan foreldrene ha behov for bistand for å finne ordninger som fungerer. Alle parter med felles barn som går fra hverandre, enten de har vært samboere eller gift, er etter loven pålagt å møte til felles samtale på familievernkontoret. Der kan partene få samtaler med psykologer og familieterapeuter for sammen å finne gode og varige løsninger for barnas bosted og samvær.

Til tross for tilbudet som ligger hos familievernkontoret, er det tidvis slik at foreldrene ikke der klarer å finne frem til varige løsninger. Låser kommunikasjonen seg, kan det skje at foreldrene finner det utfordrende å samarbeide til det beste for barna. De kan ha ulike oppfatninger av hva som vil være det beste for barna og hvor det vil være best for barna å ha sitt faste bosted. Dette kan gi behov for bistand fra advokater som kan bidra i arbeidet mot varige løsninger, men som også kan bistå i de tilfeller der man må få domstolenes hjelp til å finne endelige avklaringer.

Vi advokater som bistår innenfor rettsfeltet, har et særskilt ansvar for å søke å finne løsninger som demper konflikt og setter barnets beste i fokus, dette følger av barnelovens bestemmelser. Som et utgangspunkt vil vi alltid arbeide mot en løsning på lavest mulig konfliktnivå, der partene utenrettslig kan finne en god løsning gjennom samtaler og kommunikasjon med den andre part, eventuelt dennes advokat. Men tidvis er uenighetene så vidt store at partene har behov for domstolenes bistand for å finne frem til en avklaring.

Står partene låst i en foreldretvist som trenger en rettslig avklaring, vil vårt fokus fortsatt helt gjennomgående være barnas beste – hva vil være barnas beste både på kort og lang sikt, og hvordan kan vi, domstolen og oppnevnte psykologspesialister bistå for å finne en omforent løsning mellom foreldrene. Domstolene har utviklet et spor for foreldretvister som kalles «konflikt og forsoning». I dette ligger at domstolene legger opp til saksforberedende møter, parallelt med at psykologspesialist snakker med partene, barna og andre aktuelle personer, der alle sammen arbeider for å veilede foreldrene inn mot et forlik rundt barnas bosted.

Slike rettsprosesser går over tid, noe som naturlig nok også preger partene og deres samarbeid. Erfaring viser at slike rettsprosesser – til tross for et «forsoningsspor» kan tilspisse konflikten, der foreldrene arbeider mot hverandre og det utvikles en mistillit mellom partene der de ikke har tillit til hverandres kompetanse som foreldrene. Oppstår en slik mistillit, enten at den ligger der fra start – eller en utvikles etter hvert – slik at man ikke finner en omforent løsning, vil til slutt domstolen måtte avsi en dom der barnas bosted og samvær med den andre forelder fastsettes.

Rettens vurdering skal bygge på hva som helhetlig vil være barnas beste, gitt omstendighetene. Denne vurderingen bygger på momenter som har vokst frem gjennom erfaring og psykologfalig kompetanse, i tråd med barnelovens og barnekonvensjonens rammeverk. Vektige momenter, men ikke uttømmende, vil være barnets tilknytning til foreldrene, status quo (risiko ved miljøskifte), foreldrenes personlige egenskaper, barnets behov, muligheten for best samlet foreldrekontakt og stabilitet i hjemme.  Videre vil også barnets mening være viktig. Barnets stemme og mening er en grunnlovsfestet rettighet, som også ligger i barneloven § 31. Jo eldre barnet er, jo større vekt skal barnets stemme og mening tillegges. I dette er det imidlertid svært viktig å ha med seg at barn som et naturlig utgangspunkt har en sterk lojalitet til begge sine foreldre, noe begge foreldre bør være seg bevisst og hensynta. Selv om man ikke lenger er et par, er det viktig at foreldrene har med seg at barna naturlig nok er like glad i begge sine foreldre og at det derfor er viktig at barna ikke opplever å bli stående som en premissleverandør for hvilken av sine foreldre de skal bo hos. De skal høres, men samtidig fritas for ansvaret knyttet til resultatet av avgjørelsen.

En rettsprosess og hovedforhandling rundt avklaring av bosted for barna, vil naturlig nok prege et foreldresamarbeid og tidvis også forverre dette, i alle fall for en tid fremover. Det er derfor viktig at partene forsøker å holde fokus på barnas behov, ha med seg at barna er like glade i begge foreldre og forsøker å legge til side det som handler om utfordringer i voksenrelasjonen.

Kommunens erstatningsansvar og plikt til å betale oppreisningserstatning ved brudd på personvernforordningen

Romerike og Glåmdal tingrett avsa nylig dom i sak TROG-2023-81694 om utmåling av oppreisningserstatning etter brudd på personvernforordningen.

Saken gjaldt en hendelse på en skole hvor en lærer benyttet storskjerm i undervisningen av et valgfag. Ved fremvisning på storskjermen ble det i en kortere periode vist en e-post hvor det fremkom sensitive personopplysninger om eleven A. Enkelte av elevene i klasserommet fikk med seg deler av innholdet i e-posten og fortalte A om dette i friminuttet.

Skolen ble orientert om hendelsen fra As foresatte, og fulgte opp saken ved å varsle kommunens personvernombud og Datatilsynet, hvor sistnevnte kom til at hendelsen innebar et brudd på personvernforordningens artikkel 32. Senere vurderte også Statsforvalteren at hendelsen måtte anses som et brudd på reglene om taushetsplikt i opplæringsloven § 15-1, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd.

A fremmet deretter – ved sine foresatte – krav om oppreisningserstatning mot kommunen.

Kommunen erkjente at det forelå ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, ettersom hendelsen innebar et brudd på personopplysningsloven, og at A dermed kunne kreve erstatning, jf. personopplysningsforordningen artikkel 82. Videre var kommunen enig i at utmålingen av erstatningen måtte foretas etter reglene i personopplysningsloven § 30. Som følge av dette tilbød kommunen en oppreisningserstatning til A på 30 000 kroner.

A aksepterte ikke tilbudet, og det ble tatt ut stevning for å få fastsatt utmålingen av oppreisningserstatningen.

Ved tingrettens behandling av saken la As prosessfullmektig særlig vekt på at det var tale om en grov krenkelse av As personvern, ettersom hun var et barn og at det var tale om svært sensitive opplysninger. Det ble også anført at læreren hadde utvist grov uaktsomhet, i lys av at lærere som håndterer særlig sensitive opplysninger om barn vil måtte være særlig oppmerksom på lagring og bruk av disse opplysningene. Endelig ble det anført at ettersom at kommunen som behandlingsansvarlig ikke hadde blitt ilagt andre sanksjoner, burde erstatningen være av en viss størrelse for å ivareta det pønale aspektet ved et slikt ansvar.

As prosessfullmektig nedla påstand om at oppreisningserstatningen burde ligge på omkring 150 – 200 000 kroner.

Kommunens bestred ikke at det forelå grunnlag for erstatning, men viste til at nivået for oppreisningserstatning både nasjonalt og internasjonalt lå på et nøkternt nivå. Ettersom dette også gjaldt ved forsettlige overtredelser, måtte dette også være tilfellet i denne saken, hvor overtredelsen etter kommunens syn var et utslag av simpel uaktsomhet hos læreren. Kommunen la videre vekt på at personopplysningen kun ble vist i noen sekunder, for en avgrenset gruppe, slik at spredningspotensiale var langt lavere enn i tidligere saker for domstolene. Kommunen bestred at læreren hadde utvist grov uaktsomhet, og hevdet at alle rutiner for varsling ble fulgt, samt at rutinene i etterkant av hendelsen hadde blitt skjerpet. Endelig viste kommunen til at det pønale aspektet ved erstatningen ville ha mindre betydning overfor kommunen, da de ikke hadde noen egeninteresse eller fordel av overtredelsen. Kommunen anførte på denne bakgrunn tilbudet om en oppreisningserstatning på 30 000 kroner var tilstrekkelig.

Ved rettens vurdering ble det først tatt utgangspunkt i personopplysningsloven § 30, hvor det fremkommer at ved overtredelser personvernforordningen § 82, skal det pålegges å betale oppreisningserstatning som «synes rimelig».

Retten viste deretter til forarbeidene til bestemmelsen hvor det fremgår at det ved vurderingen er:

«naturlig å legge vekt på krenkelsens grovhet, utvist skyld, den behandlingsansvarliges økonomi og hvilke andre sanksjoner som rettes mot den behandlingsansvarlige eller databehandleren. Det vil også være naturlig å legge vekt på i hvilken utstrekning krenkingen har ført til en berikelse for den behandlingsansvarlige eller databehandleren.»

Ved vurderingen av de ovenstående momentene legger retten til grunn at hendelsen var et utslag av menneskelig svikt, og at det ikke var tale om en forsettlig handling. Retten konkluderer med at lærerens opptreden var uaktsom, men ikke så graverende at den kunne karakteriseres som grovt uaktsom, ettersom hendelsen skyldtes et uhell.

Når det gjaldt krenkelsens grovhet, la retten vekt på at det var tale om personopplysninger av en sensitiv kategori, at opplysningene omhandlet et barn, og at barn hadde et særskilt vern iht. personvernforordningen. Retten la derfor til grunn at krenkelsen objektivt sett var alvorlig.

Retten ga visere uttrykk for at As anførsel om at erstatningen måtte ivareta det pønale aspekt, var relevant, men at dette var av mindre betydning ettersom det var tale om et offentlig organ. I et slikt tilfelle ville Datatilsynets og Statsforvalterens konstatering av regelbrudd, i tillegg til at kommunen hadde innført rutineendringer for å forhindre at en tilsvarende situasjon, innebære at hendelsen hadde fått konsekvenser for kommunen. Videre hadde kommunen ikke hatt noen egeninteresse eller fordel av hendelsen, og retten fant derfor ikke å kunne tillegge dette momentet betydelig vekt.

Retten vurderer også utmålingen av oppreisningserstatning opp mot andre tilsvarende saker, både etter någjeldende og tidligere personvernlovgivning, samt saker om oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-6 om erstatning for krenking av privatlivets fred. Etter en gjennomgang av en rekke dommer kommer retten til at nivået på erstatningen med ett unntak synes å ligge på mellom 25 – 30 000 kroner. Retten fant imidlertid at ingen av disse sakene var direkte sammenlignbare med denne saken, selv om det forelå relevante momenter i alle avgjørelsene.

I den konkrete vurderingen slår retten innledningsvis fast at det ikke er grunnlag til å gi A medhold i påstanden om at oppreisningserstatningen burde ligge på mellom 150 – 200 000 kroner. Samtidig uttales det at kommunens anførsel om 30 000 kroner i oppreisningserstatning vil være vesentlig for lavt sett i sammenheng med at krenkelsen grove karakter. Dette fordi saken omhandlet særlige personopplysninger om et barn og at bruddet hadde hatt alvorlige konsekvensene for A.

Tingretten viste så til en Høyesterettsdom fra 2006 – som man mente hadde flest likhetstrekk med den aktuelle sak - hvor Høyesterett hadde kommet til at oppreisningserstatningen skulle settes til 50 000 kroner, hvilket justert for inflasjon tilsvarte 77 000 kroner i 2024. Retten viser deretter til at kommunen er den sterke parten i saken, og at den må forventes å ivareta særlig personopplysninger for elever på en trygg måte, særlig siden elevene har lite eller ingen mulighet til å påvirke skolens og kommunens håndtering av opplysningene. Etter en samlet vurdering ble oppreisningserstatningen derfor fastsatt til 90 000 kroner.

Dommen er interessant ettersom det finnes lite praksis knyttet til nivået på oppreisningserstatning for det offentliges krenkelser av personvernet. Videre viser dommen at personvernet anses som fundamentalt viktig, og at alvorlige overtredelser bør møtes med en erstatningsrettslig reaksjon som kan oppfattes som streng.

Dommen er pr. idag ikke rettskraftig

Betydningen av fremsatte forlikstilbud ved sakskostnadsavgjørelser – kommentar til HR-23-121069SIV-HRET

Spørsmålet om hvilken part – om noen – som skal tilkjennes sakskostnader i sivile saker, er som regel svært viktig for partene ved siden av den materielle avgjørelsen av tvisten. Partene har som regel investert store summer, særlig knyttet til advokatsalærer for prosessfullmektigene, for å få saken gjennomført for domstolene. Ikke sjelden ser man at sakskostnadene samlet sett ligger på et uforholdsmessig høyt nivå sammenholdt med verdien av det partene tvister om. Det forkommer også saker der de samlede sakskostnadene på begge sider langt overstiger tvistesummen. I slike saker vil da naturlig nok ansvarsplasseringen for sakskostnadene kunne være vel så viktig som avgjørelsen av selve tvisten. Det er heller ikke uvanlig at utfallet av rettssaker er at ingen av partene vinner fullt ut. Dommen kan for eksempel gå ut på at en av partene får medhold i at den andre parten er ansvarlig for et pengekrav, men at et berettiget krav er lavere enn det parten påstår.

Reglene om ansvar og fordeling av sakskostnader finner vi i tvisteloven kapittel 20. Lovens hovedregel fremgår av i tvisteloven § 20-2 første ledd, og går ut på at den part som har vunnet saken, har krav på erstatning for sine fulle sakskostnader fra motparten. Hvem som skal anses å ha vunnet saken er presisert i § 20-2 annet ledd, hvor det blant annet heter at «Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige …».

Fra denne hovedregelen er det gjort enkelte unntak, blant annet tvisteloven §§ 20-2 tredje ledd og 20-3. Tvisteloven § 20-2 tredje ledd gir en snever hjemmel for å frita den tapende part for kostnadsansvar. Forutsetningen er da at det foreligger «tungtveiende grunner». Resultatet vil da bli at hver av partene bærer sine egne sakskostnader. Tvisteloven § 20-3 åpner på sin side for å tilkjenne er part sakskostnader i tilfeller der parten har fått medhold av betydning, uten at den anses for å være vunnet etter § 20-2. Det følger av ordlyden i begge disse bestemmelsene at det ved vurderingen av om unntakene skal kunne anvendes, skal legges særlig vekt på om en av partene har avslått et rimelig forlikstilbud, jf. tvisteloven §§ 20-2 tredje ledd bokstav b. og § 20-3 annet pkt.

Høyesterett avsa i høst en viktig kjennelse (HR-23-121069SIV-HRET) som presiserer innholdet i tvisteloven § 20-2, samt forholdet mellom denne bestemmelsen og de nevnte unntaksreglene i tvisteloven §§ 20-2 tredje ledd og 20-3.

Saken for Høyesteretts ankeutvalg gjaldt særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse i en dom der ingen av partene hadde fått fullt ut medhold i sine påstander basert på en differansebetraktning mellom utfallet av saken og partenes påstander.

Lagmannsretten tilkjente likevel en av partene fulle sakskostnader, og la i den forbindelse avgjørende vekt på et forlikstilbud som var fremsatt under saksforberedelsen for lagmannsretten. Dersom motparten hadde akseptert forlikstilbudet, ville det ha gitt vedkommende et bedre resultat enn det lagmannsretten kom til.

Som hjemmel for sakskostnadsavgjørelsen benyttet lagmannsretten tvisteloven § 20-2 annet ledd, som altså regulerer spørsmålet om hvilken part som skal anes å ha vunnet saken, slik at hovedregelen om erstatning for fulle sakskostnader i § 20-2 første ledd kom til anvendelse. I motsetning til reglene i tvisteloven § 20-2 3 ledd om adgang til fritakelse for kostnadsansvar for den som har tapt saken og § 20-3 om tilkjennelse av sakskostnader for en part som ikke har vunnet saken, men fått medhold av betydning, nevnes ikke forlikstilbud som et moment i § 20-2 annet ledd.

Problemstillingen for Høyesterett var om det da likevel var adgang til å legge vekt på forlikstilbud ved vurderingen av om parten hadde fått «medhold fullt ut eller i det vesentlige» etter § 20-2 annet ledd.

Høyesterett kom til lagmannsrettens lovanvendelse på dette punkt var uriktig, og opphevet derfor lagmannsrettens kostandsavgjørelse. Høyesterett la til grunn at det ikke fantes holdepunkter, verken i lovens forarbeider eller i høyesterettspraksis, som tilsa at avslag på rimelige forlikstilbud var et relevant moment når en skal ta stilling til hvem som har vunnet saken etter tvisteloven § 20-2 annet ledd.

Dette momentet er som allerede nevnt noe det skal legges særlig vekt på ved vurderingen etter §§ 20-2 tredje ledd og 20-3. I dette tilfelle burde lagmannsretten i stedet vurdert betydningen av forlikstilbudet i relasjon til tvisteloven § 20-3, hvor dette moment altså kan vektlegges ved vurderingen av om parten skal tilkjennes sakskostnader i de tilfeller vedkommende kun har fått medhold av betydning, uten å vinne saken.

Ekteskapet tar slutt - hva med gjelden?

Innledning

Oppløses et ekteskap ved skilsmisse skal det økonomiske fellesskapet oppløses og aktiva deles. I det fleste ekteskap vil det gjennom ekteskapet være stiftet gjeld, enten av en av ektefellen eller av begge i fellesskap. En eller begge av ektefellene kan for så vidt også ha hatt med seg gjeld inn i ekteskapet. Dette kan være studiegjeld, boliggjeld, billån og også annen usikret gjeld i form av kredittgjeld og forbrukslån.

I denne gjennomgang ser vi litt på hvordan gjelden skal «fordeles»/trekkes fra ektefellenes brutto. Det avgrenses i denne omgang mot gjeldsfradrag ved særeie, slik at denne gjennomgangen sikter inn mot gjeldsavleggelsen der ektefellene har felleseie.

Det rettslige utgangspunktet

Av ekteskapsloven § 58 fremgår at all gjeld som utgangspunkt skal trekkes fra brutto verdier, før man så deler det resterende netto likt. Dette kan ved første øyekast synes som et relativt enkelt regnestykke. Har man felleseie til deling med kr 5 millioner og samlet kr 2 millioner i gjeld, trekker man ut gjelden og fordeler netto på kr 3 millioner likt mellom seg. Ja, i slike tilfelle er det relativt ukomplisert.

Bestemmelsen om at man får fullt fradrag for all gjeld i felleseiemidlene gjelder faktisk også selv om man kan holde verdier utenfor deling gjennom skjevdeling (el. § 59) eller andre forloddsretter (el. § 61), dog forutsatt at gjelden kun skriver seg fra anskaffelse av likedelingsverdier. Knytter gjelden seg til eiendeler/verdier som kan holdes utenfor delingen, så endrer gjeldsavleggelsen seg. I slike tilfelle kan man kun kreve slik gjeld dekket dersom den overstiger verdien av det som kan holdes utenfor ikke er stor nok til å dekke gjelden, f.eks at verdien av en hytte som kan skjevdeles er lavere enn gjelden tilknyttet hytta. Skulle det skje kan da restgjelden legges inn i fellesverdiene til likedeling og gjøres fradrag for i disse.

Har man verdier som kan holdes utenfor deling, samtidig som man også har pådratt seg såkalt «annen gjeld» - altså gjeld som ikke kan linkes direkte opp mot en eiendel, f.eks forbruksgjeld, kredittkort og studielån, kan man kun kreve fradrag for denne gjelden i likedelingsverdiene med en forholdsmessig andel. Beregningen av hvilken andel ektefellen (A) kan kreve fradrag for i fellesverdier og hvilken andel A selv må ansvar for alene, følger av el. § 58, 3. ledd bokstav c. Dette er for så vidt en rimelig tanke – kan A holdes store verdier utenfor deling, parallelt med at h*n alene har tatt opp store forbrukslån eller annet, kan det synes urimelig at A skal få fullt fradrag for denne gjelden i de midler A må dele med B. B sitt netto vil jo da minskes, samtidig som A holder sine verdier utenfor deling.

Vil hvem av ektefellene som har stiftet gjelden kunne ha betydning for gjeldsavleggelsen?

Har ektefellene felleseie vil det, med de unntak som vi gjennomgikk i forrige avsnitt, være uten betydning for gjeldsavleggelsen hvem av ektefellene som har stiftet gjelden. All gjeld skal legges inn til fullt fradrag, her også f.eks den ene ektefellens studiegjeld, egen kredittgjeld mm.

Dette kan for noen bli en noe ugrei overraskelse, da mange – for så vidt naturlig nok – tenker at den gjeld man selv har skaffet seg, må man selv ta ansvar for, men slik er det altså ikke. Har ektefelle A opptrådt som ødeland og tatt opp forbrukslån til egen benyttelse til reiser, pynteputer, gourmetmiddager, kjøp av kajakk som i dag er uten verdi eller annet, vil dette da skulle legges inn som en gjeldspost som vil minske begge ektefellers netto, se likevel neste avsnitt.

Kan man bli sittende med gjeldsansvaret for den andres egen gjeld?

Fra tid til annen får vi spørsmålet – «kan man gifte seg til gjeld». Svaret på det er at nei, man kan ikke gifte seg til/bli sittende med ansvaret for den andre ektefellens egen gjeld. Det man imidlertid kan gifte seg til er, som avsnittet over viser, et betydelig mindre netto. Dette fordi ektefelle A jo kan kreve gjeldsfradrag for «annen egen gjeld», dette være seg både gjeld A hadde før ekteskapets start og gjeld stiftet i ekteskapet.

Vi har hos oss hatt saker der det har vist seg at ektefelle A har hatt så stor annen gjeld at partenes felles netto tilnærmet spises opp av gjelden og det kun er et svært begrenset netto til deling etter fradraget av gjelden. Ektefelle B må altså dele sitt netto /la dette brukes til den andres gjeld.

Det er imidlertid da viktig å vite at man ikke kan bli ansvarlig for gjelden overfor kreditor, man må kun tåle at egen netto reduseres, da potensielt ned til kr 0,-. Er det etter dette fortsatt ytterligere gjeld hos ektefelle A, må restgjelden da nedbetales av h*n alene.

Hva hvis felles gjeld overstiger verdiene?

Har ektefellene felles gjeld skal denne som utgangspunkt deles likt, slik vi jo har beskrevet ovenfor. Dette vil i de fleste tilfeller være uproblematisk, ved at man først innfrir felles gjeld og så deler netto. Slik felles gjeld vil typisk være boliggjeld og billån. I det marked vi i dag har, der både gjenkjøpsverdi på bil og boligpriser faller, vil dette kunne skape utfordringer.

For en del ektefeller tegner det seg et bilde av overbeheftede boliger og biler. Når ekteskapet tar slutt ser man da at ektefellene ikke har tilstrekkelige verdier til deling etter fradrag av gjeld og det er intet netto når verdiene er realisert, men i stedet en felles restgjeld. I slike tilfelle vil den ene ektefellene kunne risikere å måtte innfri begges gjeld til banken (dersom den andre ektefellen unndrar seg sitt ansvar). Den ektefellen som innfrir den andres andel av felles gjeld, vil da ha et pengekrav mot den andre. Slik gjeld kan være krevende å få innfridd.

Ny avgjørelse fra Høyesterett - foreldelse av krav om erstatning fra barneverntjenesten

Advokat og partner Karoline Henriksen var i slutten av november i Høyesterett. Saken dreide seg om foreldelse av krav på erstatning fra barnevernet, og spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til var hvorvidt skaden skulle anses voldt «i ervervsvirksomhet eller demed likestilt virksomhet» med den følge at 20-årsfristen i foreldelsesloven § 9 nr. 2 da ikke ville gjøre seg gjeldende.

Karoline representerte kommunen i saken som vant frem med at kravet var foreldet. Høyesterett legger til grunn at barnevernets virksomhet – i saker hvor barneverntjenesten utøver offentlig myndighet–  ikke naturlig kan likestilles med ervervsvirksomhet, med den følge at den objektive foreldelsesfristen på 20 kommer til anvendelse i slike tilfeller.

Høyesterett uttaler at enkelte offentlige aktører – som skoler, universiteter, sykehus, andre helsetjenester og barnevern – driver virksomhet med innslag av både tjenesteyting og myndighetsutøvelse. I slike tilfeller legger Høyesterett til grunn at grensen må trekkes i lys av hva ansvarsgrunnlaget knyttes til. Er grunnlaget feil og mangler ved en tjenesteytelse, får det aktuelle unntaksalternativet i foreldelsesloven § 9 nr. 2 bokstav a i utgangspunktet anvendelse. For barnevernets del kan et eksempel være omsorgssvikt i en offentlig barneverninstitusjon. Men er ansvarsgrunnlaget i all hovedsak feil og mangler ved myndighetsutøvelsen, legger Høyesterett til grunn at unntaket ikke får anvendelse, med den følge at 20-årsfristen gjelder.

Avgjørelsen innebærer at det ved vurderingen av anvendelsen av 20-årsfristen for offentlig virkssomhets del må trekkes en grense mellom offentlig tjenesteyting og offentlig myndighetsutøvelse. Avgjørende vil være hva ansvarsgrunnlaget anføres å knytte seg til.

Les hele dommen her : https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/2023/hoyesterett-sivil/HR-2023-2303-A/

Ekteskapet tar slutt - den vanskelige delingen (skjevdeling)

Innledning

Årlig er det ca. 20 000 mennesker som inngår ekteskap. Ved ekteskapets start er utgangspunktet et ønske om å dele livet sammen, kanskje uten særlig tanke på at man ved å gifte seg også trer inn i et økonomisk fellesskap. Det er likevel slik at årlig er det i snitt 8 500 ekteskap som finner sin ende ved separasjon og skilsmisse og det økonomiske fellesskapet skal oppløses og fordeles. Dette kan skape en rekke vanskelige og potensielt krevende situasjoner, da partene kan ha både ulike økonomiske utgangspunkt, ulike tanker om deling og ulik forståelse av regelverket.

Ekteskapslovens utgangspunkt

Ekteskapslovens rettslige utgangspunkt er felleseie, det vil si at det man i fellesskap opparbeider seg av verdier (og gjeld) i løpet av ekteskapet som utgangspunkt er til likedeling mellom ektefellene. Man kan avtale seg helt eller delvis vekk fra dette gjennom opprettelse av ektepakt som gir enten en eller begge helt eller delvis særeie, men i denne lille artikkelen er det felleseiedelingen vi tar et blikk på.

Felleseie – skal alt da deles likt?

Det er en vanlig oppfatning at felleseie betyr at alt skal deles likt. Slik er det imidlertid ikke – det er kun det man sammen har opparbeidet av verdier i løpet av ekteskapet som er til likedeling. Nettoverdier hver av partene hadde med seg inn i ekteskapet, eller som en av dem har mottatt i arv eller gave fra andre en ektefellen i løpet av ekteskapet, kan holdes utenfor delingen i det økonomiske oppgjøret, etter reglene om skjevdeling i ekteskapsloven § 59.

I praksis betyr dette at dersom du f.eks. eide en hytte uten gjeld da du giftet deg, kan du holde verdien av hytta utenfor deling når oppgjøret skjer. Det sammen vil gjelde dersom du har mottatt arv fra f.eks foreldre som står på konto (er i behold) den dagen oppgjøret tar slutt.

Vilkår for skjevdeling

Skjevdelingsregelen ser oversiktlig og grei ut i loven, men har vist seg å være klart mer komplisert i sin bruk. For å kunne nå frem med skjevdeling forutsettes en rekke vilkår å være oppfylt. Et absolutt krav er at verdiene som kreves skjevdelt er i behold når ekteskapet tar slutt. Hvis man for eksempel hadde penger på konto ved ekteskapets start, kan man ikke bruke opp disse pengene gjennom ekteskapet og så kreve tilsvarende beløp skjevdelt ved bruddet. Dette gjelder også i de tilfeller der man har forbrukt skjevdelingsmidler, men så spart opp igjen tilsvarende beløp på konto. Denne nye oppsparingen vil bestå av verdier skapt i ekteskapet og kan ikke kreves skjevdelt, i et bytte for midlene som ble brukt opp.

Det er videre et vilkår at verdiene som kreves skjevdelt klart må kunne føres tilbake til midler som kan holdes utenfor deling. Det er den som krever en verdi skjevdelt som har bevisbyrden for at klarhetsvilkåret er oppfylt og som må sannsynliggjøre dette. Er midlene fortsatt på konto vil det være relativt enkelt å oppfylle dette kravet. Men i mange tilfeller vil midlene være investert i enten bolig, hytte eller andre eiendeler, noe som kan gjøre det komplisert å kunne følge pengene bakover til midler før ekteskapsinngåelsen eller arv/gave.

Kjente utfordringer knyttet til oppfyllelse av vilkårene

Erfaringsmessig ser vi at skjevdelingsproblematikken oftest dukker opp når det gjelder verdideling av fast eiendom. I mange tilfeller starter ektefellene sin felles vei som samboere og kjøper ofte sin første bolig sammen. De har begge gjerne noe egenkapital, men ofte i ulik størrelse. Underveis gifter de seg, selger første bolig, og investerer egenkapitalen fra salget inn i ny bolig som de så pusser opp. Det å klart kunne følge pengestrømmen, den opprinnelige egenkapital inn i avkastning fra markedet, videre inn i ny bolig og så skille denne fra felles oppussing mm. vil ofte være krevende, i alle fall i de ekteskap der ektefellene har vært gift i mange år og kjøpt og solgt flere boliger gjennom ekteskapet.

En annen årsak til at det kan være en krevende øvelse å oppfylle både vilkåret om at midlene må være i behold og klarhetsvilkåret, er en i dag mye brukt lånefinansiering i form av rammelån, også kalt boligkreditt. Ved denne type boligfinansiering har ektefellene en låneavtale med en gitt ramme der man kan hente ut midler innenfor rammen – og også betale inn større beløp i ujevnt tempo. Erfaringsmessig ser vi at mange bruker denne boligkreditten som en form for både hverdags- og sparekonto, der det settes inn og tas ut relativt hyppige og store beløp om hverandre. Ikke sjelden ser vi at en av ektefellene gjerne har satt inn store beløp på flere hundre tusen kroner, beløp mottatt som arveforskudd. Disse midlene nedbetaler da den benyttede boligkreditt og skaper et netto til skjevdeling, men noe tid etter tas deler av dette kanskje ut igjen og benyttes til å anskaffe en båt. Hvor ble det da av arveforskuddet – er det nå en del av båten eller ligger det fortsatt som en ervervet netto i boligen? I andre tilfeller anskaffes ikke en varig verdi i form av nye eiendeler, men i stedet tas det ut midler av boligkreditten for å innfri en kredittkortgjeld, for å kjøpe hagemøbler eller reise på ferie – er det opprinnelige innskuddet da i behold eller er dette forbrukt på kostnadene i etterkant av innskuddet? Kan man i slike tilfelle legge til grunn at det er klart at midlene er i behold?

Dette er en svært krevende tematikk og vi ser at det erfaringsmessig svært ofte ender ut i en løsning der begge parter utviser en form for felles skjønn og kommer til en helhetlig løsning der den ene får en skjønnsmessig beregning av sitt skjevdelingskrav.

Det skal kort også nevnes at el. § 59 åpner for at skjevdelingskrav kan nedsettes/bortfalle hvis de vil føre til et åpenbart urimelig resultat, et tema det blir for omfattende å gå videre inn på i denne artikkelen.

Ferieavvikling og ferieforvikling

I Norge har alle ansatte i en virksomhet en lovpålagt rett til ferie.  Ferieavviklingen og retten til antall dager ferie, følger kalenderåret. Vi er nå snart halvveis i 2023 og da også halvveis gjennom ferieåret, selv om de fleste ansatte tar ut den største delen av sin ferie i sommermånedene. Her ser vi en litt nærmere titt på ferieloven, dens rammer samt arbeidsgivers styringsrett når det gjelder tidspunkt og varighet på ferieavviklingen.

Feriedager

Ferieloven legger minimumsrettighetene for arbeidstakers rett til ferie. Det er med andre ord anledning til å avtale ferierettigheter for den ansatte som gir større antall feriedager enn lovens utgangspunkt, men det er ikke tillatt for arbeidsgiver å innskrenke den lovfestede retten til ugunst for arbeidstaker. Ferielovens rettslige utgangspunkt er at alle ansatte har rett 25 virkedager ferie, jf. ferieloven § 5. Ordet «virkedager» kan forvirre, ved at loven legger til grunn at det er 6 virkedager pr uke. Regnet i antall uker er det altså snakk om 4 uker og 1 dag ferie.

I tariffavtalen inngått mellom LO og NHO i 2000 ble «den femte ferieuken» bakt inn, slik at arbeidstakere med tariffavtale i dag har fem arbeidsuker ferie. Denne tariffavtalen har medført at også svært mange arbeidstakere uten tariffavtale i dag har en avtalefestet rett til fem uker ferie. For mange virksomheter uten tariffavtale har den femte ferieuken blitt en nødvendighet for at virksomheten skal kunne være konkurransedyktig i kampen om de best kvalifiserte arbeidstakerne. Som det fremgår av ovennevnte er det altså ikke lovfestet fem uker ferie, selv om et flertall av arbeidstakere i dag har en avtalefestet rett til fem uker ferie i sin ansettelsesavtale.

Det skal her også kort nevnes at arbeidstaker, fra det året man fyller 60, har rett på seks virkedager ekstra ferie pr. år.

Tidspunkt for ferieavvikling og arbeidsgivers styringsrett

Tidspunkt for ferieavvikling ligger som utgangspunkt innenfor arbeidsgivers styringsrett. Det finnes likevel noen rammer arbeidsgiver må forholde seg til. I tråd med ferieloven har arbeidstaker rett til minimum 3 uker sammenhengende ferie i hovedferieperioden som løper fra 1. juni til 30. september samt at den lovfestede restferien på 7 virkedager kan arbeidstaker kreve avviklet under ett.

For å skape forutsigbarhet for alle parter har arbeidsgiver plikt til å fastsette tidspunkt for ferieavvikling for den enkelte ansatte senest to måneder før ferien skal avholdes. Det skal «særlige grunner» til for å fravike dette. Ferieavvikling skal drøftes mellom partene i god tid før hovedferieperioden, slik at arbeidsgiver får lagt «feriekabalen».

For noen arbeidsgivere vil det være hensiktsmessig at de ansatte avvikler ferie i jul- og/eller påskehøytiden. En slik beslutning om styrt ferieavvikling ligger innenfor rammene av styringsretten og de ansatte må som utgangspunkt akseptere et slikt pålegg. Det anbefales at arbeidsgiver informerer om slike behov og ønsker i god tid, slik at de ansatte kan innrette ferieavviklingen sin etter dette.

Arbeidstaker har rett til ferie, mens arbeidsgiver på sin side har en plikt til å sørge for at du faktisk tar ut den ferien loven og arbeidsavtalen legger opp til hvert år. Det kan, innenfor relativt strenger rammer, inngås skriftlig avtale om forskyving av ferie til påfølgende år, men denne retten begrenser seg til 12 virkedager, altså 2 ferieuker, jf. ferieloven § 7 tredje ledd.

Videre kan ansatte som ikke har opptjent fulle feriepengerettigheter foregående år motsette seg å avvikle full ferie, i den utstrekning feriepengene ikke dekker bortfall av lønn i feriefraværet, jf. ferieloven § 5 femte ledd.

Skjulte lydopptak på arbeidsplassen - brudd på lojalitetsplikten mellom arbeidstaker og arbeidsgiver?

Hordaland tingrett avsa nylig en dom vedrørende skjulte lydopptak på arbeidsplassen (21-092916TVI-THOD/2).

I saken hadde arbeidstaker tatt flere lydopptak og ett videoopptak på arbeidsplassen. Opptakene inneholdt samtaler med kollegaer og ledelse uten å innhente samtykke fra de berørte partene. Retten kom til at opptakene var tatt rutinemessig, og at de ikke hadde et tilstrekkelig legitimt formål slik dette følger av personvernforordningen. Det ble videre lagt vekt på at opptakene var lagret på arbeidstakers telefon, og enkelte opptak hadde også vært avspilt overfor øvrige kollegaer. Som en følge av disse forholdene kom tingretten til at opptakene medførte at arbeidstaker hadde brutt lojalitetsplikten mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

Tingretten kom likevel til at oppsigelsen ikke sto seg overfor arbeidstaker, blant annet som følge at arbeidsgivers saksbehandling under oppsigelsesprosessen hadde store mangler.

Ettersom oppsigelsen på grunn av brudd på saksbehandlingsreglene ikke sto seg, hadde arbeidstaker rett til oppreisningserstatning. Ved utmålingen av oppreisningserstatning til arbeidstaker la imidlertid retten betydelig vekt på at arbeidstaker hadde brutt lojalitetsplikten, og uttalte at erstatningen måtte sette betydelig lavere som følge av forhold hos arbeidstaker. Oppreisningserstatningen ble satt til kroner 10 000,-.

Foruten å vise viktigheten av at arbeidsgiver følger saksbehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven ved oppsigelse, viser også avgjørelsen at skjulte opptak vil kunne medføre brudd på lojalitetsplikten fra arbeidstakers side. Dette gjelder selv om arbeidstaker er deltaker i de aktuelle skjulte opptakene. Videre viser dommen at slikt brudd vil kunne ha betydelig innvirkning på utmålingen av eventuell oppreisningserstatning til arbeidstaker.

Advokaters rådgivningsansvar

Hålogaland lagmannsrett avsa 22.september 2021 en interessant dom vedrørende erstatning for tap som følge av mangelfull og ansvarsbetingende rådgivning fra en advokat.

Erstatningskravet var fremmet av advokatens klient, en entreprenør som hadde utført et oppdrag for en kommune. Advokatens oppdrag bestod i å fremme krav i forbindelse med sluttoppgjøret. Kommunen bestred kravet og fremmet også et motkrav mot entreprenøren. Et sentralt spørsmål i tvisten var om entreprenøren hadde oversittet en søksmålsfrist som var fastsatt i avtalen mellom partene. Tingretten frifant kommunen, og entreprenøren ble dømt til å betale kommunen et millionbeløp i tillegg til sakskostnadene.

Forut for hovedforhandlingen i tingretten i saken mellom kommunen og entreprenøren, hadde advokaten mottatt et forlikstilbud fra kommunen. Entreprenøren aksepterte ikke tilbudet. Lagmannsretten la til grunn at advokaten ikke ga noe råd til entreprenøren vedrørende prosessrisikoen i forbindelse med forlikstilbudet, og dermed hadde heller ikke entreprenøren forutsetninger til å vurdere om det var rasjonelt å akseptere dette.

Spørsmålet for lagmannsretten i advokatansvarssaken var om det var uaktsomt av advokaten å ikke gi råd om prosessrisikoen i tilknytning til kommunens forlikstilbud.

Etter en samlet vurdering hvor lagmannsretten så hen til blant annet advokatens erfaring, kom retten frem til at det var liten tvil om at advokaten, da tilbudet om forlik ble presentert, forstod at det forelå en høyst reell risiko for at kommunen ville fått medhold, og at prosessrisikoen derfor var betydelig.

Lagmannsretten kom videre til at det var det var oppstått et tap på entreprenørens hånd som stod i årsakssammenheng med advokatens forsømmelser, ettersom lagmannsretten vurderte tilbudet som svært godt i lys av den risikoen som forelå for entreprenøren.

Lagmannretten skriver skriver:

«Slik lagmannsretten vurderer det opptrådte advokat [X] klart uforsvarlig og i strid med sine plikter som prosessfullmektig og rådgiver for [y] ved ikke å redegjøre for sine vurderinger knyttet til preklusjonsinnsigelsen, ikke å klargjøre den betydelige prosessrisiko – i lys av preklusjonsspørsmålet – som knyttet seg til en videre rettslig behandling av tvisten og ved ikke å forsikre seg om at [y] forstod betydningen av preklusjonsinnsigelsen.»

Lagmannsretten pekte i sine domspremisser på det uheldige i at advokaten hadde en egeninteresse i saken relasjon til spørsmålet om hvorvidt det var reklamert for sent, ettersom han – for det tilfelle at kravet var bortfalt – risikerte å komme i erstatningsansvar på grunn av fristoversittelsen.

Dommen understreker viktigheten av at advokater gir sine klienter kvalifiserte råd i forbindelse med forliksutspill, og at disse rådene bygger på en analyse av prosessrisikoen som kommuniseres til klienten på en måte som lar seg dokumentere i ettertid. Interessant er det også at lagmannsretten påpeke at i saker hvor advokater har en egeninteresse i utfallet av saken, skjerpes kravet til dokumentasjon for innholdet i de råd advokaten gir sin klient.

Vi søker flere gode advokatkollegaer!

Vårt firma er i vekst og vi utvider i løpet av høsten 2021 derfor våre lokaler med ytterligere en etasje i Stortingsgaten 10. Dette åpner for muligheter, og vi søker nå flere dyktige kollegaer.

I første omgang søker vi etter ansettelse eller kontorfellesskap for advokater med særlig kompetanse innen ett eller flere av våre spesialområdet, en viss egen portefølje, engasjement, godt humør og arbeidsglede.

Partnerskap vil også kunne være aktuelt for den rette søkeren.

Søknad med CV sendes advokat Karoline Henriksen, henriksen@henriksenco.no, innen 15. august 2021

Løs tvisten på en effektiv måte med utenrettslig mekling - om mekling som alternativ tvisteløsningsmetode

Utenrettslig mekling er en tidsbesparende og kostnadseffektiv måte å løse en konflikt på, uten å måtte gå veien om rettssystemet. Tanken bak slik mekling er å hjelpe partene til på effektivt vis å komme frem til et forlik som løser tvisten, uten å måtte gå den lange, kostbare og ofte belastende veien en tradisjonell rettssak normalt vil innebære. I noen tilfeller har også partene en relasjon fra før, en relasjon som kan ta skade av konflikten. Dette vil ofte være tilfelle der partene er forretningsforbindelser, naboer eller i samme familie. Mekling tar sikte på å finne frem til en løsning som er akseptabel for begge parter, og vil derigjennom kunne bidra til å bevare parters relasjoner. Dette som et alternativ til en spisset og opprivende konflikt i rettssystemet der den ene part normalt vil vinne frem mens den annen part vil tape fullt ut.

Utenrettslig mekling gjennomføres ved at en nøytral tredjeperson, med kompetanse på mekling, hjelper partene med å finne frem til en helhetlig omforent løsning de kan akseptere.

Forhåndsavtale om utenrettslig mekling

Mellom parter i et avtaleforhold kan man innta bestemmelser i kontrakten om at eventuelle fremtidige tvister skal søkes løst gjennom mekling. Også uten slik avtaleregulering kan partene i en pågående tvist avtale at de vil forsøke å løse konflikten ved utenrettslig mekling etter tvisteloven.

Selv om man har avtalt på forhånd at man skal, eller ønsker å gjennomføre mekling, kan hver av partene underveis kreve en igangsatt mekling avsluttet og i stedet opprettholde opprinnelig eller justert krav for videre tvist, enten direkte mellom partene eller for domstolene. Mekling er med andre ord frivillig og det å gå med på å forsøke mekling innebærer ingen forpliktelse til å inngå en forliksavtale.

Hvem kan være mekler?

Av tvisteloven § 7-2 fremgår at stilles det krav til at mekler både er upartisk og uavhengig av partene, samt at mekler må være kvalifisert for vervet. For å sikre seg en kvalifisert mekler bør man velge en sertifisert mekler.

Sertifisering som mekler skjer gjennom et utdanningsløp i regi av Advokatforeningen og Juristenes Utdanningssenter. En mekler vil fra før av ha en spesifikk fagkompetanse, som regel innenfor  juridiske fag.

Hva kan man spare av kostnader ved å velge utenrettslig mekling?

En rettssak vil som regel være svært kostbar. I saker av et visst omfang ser man ikke sjelden at kostnadene samlet sett overstiger en halv million kroner, noen ganger langt mer. Mekling vil derimot ofte kunne gjennomføres til kostand som er langt lavere, kanskje helt ned mot en tiendedel av det en tingrettsbehandling ville kunne komme til å koste. Normalt sett deler partene kostnadene til mekler seg imellom. For privatpersoner vil i mange tilfeller en rettshjelpsforsikring (som de fleste har) også dekke kostnadene til mekling.

Hvordan foregår en utenrettslig mekling?

Partene vil møtes sammen med mekler, (med eller uten advokater) og sammen med mekler vil man forsøke å komme til en felles løsning. Mekler skal her opptre som en nøytral tredjeperson og forsøke å finne en ordning som begge parter kan akseptere. Velger man en sertifisert mekler har vedkommende trening i konflikthåndtering og meklingsteknikk og kan bringe innspill og idéer til løsninger. Til forskjell fra en rettssak, kan mekler aktivt være med å påvirke det endelige resultatet, til gavn for begge parter.

Hvilke områder passer for utenrettslig mekling?

Mekling passer like godt enten partene er virksomheter eller privatpersoner. Typiske saker som egner seg for mekling er saker hvor man ønsker å bevare en relasjon til motparten etter at tvisten er løst. Det vil som regel være tilfelle der konflikten eksempelvis gjelder foreldreansvar til og samværsrett med barn, arveoppgjør eller andre familiære forhold. Det kan også være saker hvor det er store summer involvert, uten at partene har en relasjon, hvor man har et særlig ønske om en effektiv, rask og rimelig løsning på konflikten.

Oppsummering - Hvorfor velge utenrettslig mekling?

Er man i konflikt og ser risikoen for at det kan ende med en rettslig tvist , bør man vurdere om man kan være tjent med å forsøke mekling. De aller fleste konflikter egner seg for mekling. Mekling er kort sagt en rask, effektiv og ikke minst kostnadsbesparende tvisteløsningsmetode. I motsetning til ved en domstolsbehandling, har partene også full kontroll over utfallet av tvisten, noe som i seg selv erfaringsmessig har en stor egenverdi for begge parter.

I Advokatfirmaet Henriksen & Co er advokat og partner Harald Holm Glad sertifisert mekler. Han er spesialisert innenfor forsikrings- og erstatningsrett, fast eiendom og entreprise, samt generell forretningsjus. Ta gjerne kontakt dersom du er i en situasjon der mekling kunne være alternativ eller du ønsker å diskutere dette.

Hva er vilkårene for at en ektefelle skal ha/har krav på vederlag ved berikelse av den andre ektefellens særeie?

Adgangen til å kreve vederlag i den andre ektefellens særeie følger av ekteskapsloven §§ 63 og 73. Formålet med bestemmelsene er å søke å sikre en ektefelle som ved eget bidrag øker verdien av den andre ektefellens særeie en skjønnsmessig kompensasjon ved et skifteoppgjør, det være seg ved skilsmisse eller død. Dette slik at den andre ektefellen ikke skal gå tomhendt ut av et ekteskap der den andres særeieverdier har økt på bekostning av felleseiemidler eller som følge av den andres innsats.  

Ekteskapslovens rettslige utgangspunkt er at ektefellene har felleseie, jf. ekteskapsloven § 58. Felleseie betyr at de verdier ektefellene har opparbeidet seg gjennom ekteskapet er til likedeling mellom dem ved ekteskapets opphør, enten ved skilsmisse eller død. Noen verdier kan likevel holdes utenfor deling, uten at man har avtalt noe om det. Grovt sagt gjelder dette verdier hver av ektefellene hadde med seg inn i ekteskapet, eller har mottatt i arv eller gave fra andre enn ektefellen under ekteskapet, jf. ekteskapsloven § 59. Dette kalles skjevdeling.

Ektefellene kan også avtale seg vekk fra lovens utgangspunkt om felleseie og inngå ektepakt om særeie, helt eller delvis, jf. ekteskapsloven § 42. Bestemmelse om særeie kan også være gitt av arvelater i testament/gavebrev, med en klausul om særeie fra giver.

De eiendeler og verdier som er særeie skal ikke deles mellom ektefellene ved ekteskapets opphør. Dette kan slå svært uheldig ut for den av ektefellene som ikke har særeie.

Som et eksempel kan nevnes fritidseiendom som er særeie for den ene ektefelle, gjerne ved at eiendommen er mottatt som arv med særeieklausul. Gjennom ekteskapet bidrar begge ektefellene til renovering og modernisering av hytten, noe som både kan være kostbart og som også kan øke verdien av eiendommen. Skulle det så komme til en skilsmisse har den av ektefellene med særeie på fritidseiendommen rett til å holde hele eiendommen og dennes verdi, utenfor deling. Dette oppleves, naturlig nok, som svært urettferdig for den andre ektefellen, som gjennom hele ekteskapet har stått på for fellesskapet og verdiøkningen i eiendommen.

I slike tilfeller har ekteskapsloven en sikkerhetsventil, kalt vederlagskrav. Bestemmelsene om dette følger av ekteskapsloven § 63 og § 73.  Bakgrunnen for reglene er å sikre at dersom den ene ektefellen har bruk felleseiemidler til å berike sitt eget særeie, skal verdien av dette deles. Dette samme gjelder der den andre ektefellen gjennom sitt bidrag, enten ved innsats for fellesskapet, ved innskudd av egne særeie/skjevdelingsmidler, har bidratt til å øke verdien av den andres særeie. Også i slike tilfeller vil ektefellen kunne kreve vederlag for sin innsats/innskudd.

Forøkelse av den enes ektefellens særeie kan enten skje ved at ektefellen som har særeie selv overfører felleseiemidler, typisk lønnsmidler, til eget særeie. Dette for eksempel ved  oppussing eller andre investeringer på eiendom som er særeie. Tanken her er at ektefellen da har benyttet midler som ellers ville vært gjenstand for likedeling, til forøkelse av verdien av eget særeie. Det er et vilkår for rett til vederlag at verdien av den annen særeie er blitt høyrere enn det ville vært uten investeringen av fellesmidler. I et slikt tilfelle vil den andre ektefelle etter § 63 kunne kreve vederlag. I utgangspunktet vil dette vederlaget være begrenset til halvparten av verdien av de fellesmidler som er investert, men også annet vederlag kan tenkes i særlige tilfeller.

Forøkelse av den enes særeie kan også skje gjennom den andre ektefellens bidrag, - det være seg bidrag i form av investering av egne særeiemidler, skjevdelingsmidler eller gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid i hjemmet eller på annen måte. I disse tilfeller er det et vilkår for rett til vederlag at ektefelle ved slik bidrag i «vesentlig grad» har medvirket til å øke verdien av den annens særeie. Også i slike tilfelle er det et absolutt vilkår at det ligger en reell økning av verdien av ektefelles særeie i bunnen.

Har man bidratt med innsats og innskudd, men dette ikke har ført til noen verdiøkning, har man heller ikke noe vederlagskrav. Vederlaget vil i disse tilfeller normalt ta utgangspunkt i den verdiøkning som har funnet sted, slik at den annen ektefelle får en andel av denne verdiøkningen.

Det er viktig å merke seg at selv om bestemmelsenes vilkår er oppfylt, det vil si at den ene rent faktisk har økt verdien av sitt eget særeie med felleseiemidler eller den andre ved sin innsats eller direkte innskudd/bidrag har økt verdien av den andres særeie, er det likevel ikke automatikk i vederlagskravet. Det skal skje en skjønnsmessig vurdering, det ligger i uttrykket «kan tilkjennes» i bestemmelsenes ordlyd. I vurderingen må man se på verdiøkningens størrelse, ektefellenes forutsetninger og avtaler seg imellom, graden av innstas med mer. Det må altså foretas en konkret skjønnsmessig vurdering i hver enkelt tilfelle.

Når det i et skifteoppgjør tilkjennes vederlag, så er det altså for å rette opp i en skjevhet som har oppstått i formuesforholdet mellom ektefellene.

"Det nye testamentet"

Ved nyttår trådte som de fleste vet ny arvelov endelig i kraft. Med den kom det en rekke større og mindre endringer, deriblant også nye regler for opprettelse av testament, noe vi ser litt nærmere på her.

Opprettelse

Også etter ny arvelov er det et krav at testators signatur på testament bevitnes av to myndige, uavhengige vitner. Det vil si to myndige personer som verken direkte eller indirekte får noen fordel eller ulempe av testamentets innhold. Kravet til vitner skal man jo være glad for, hvis ikke kunne man risikert flere utfordringer knyttet til avklaring om testamenter rent faktisk var testators vilje og i verste fall kanskje også risikert at noen utga seg for å være testator.

Til forskjell fra tidligere er det imidlertid ikke lenger et absolutt formkrav at testator signerer samtidig med vitnene og at begge vitner er til stede samtidig. Etter ny arvelov § 42 er det nå tilstrekkelig for gyldighet at testator vedkjenner seg sin signatur overfor vitnene. Etter ny lov trenger heller ikke vitnene lenger å være til stede samtidig. Nå kan altså testator signere sitt testament i ro og fred, så sette seg ned med ett vitne og bekrefte sin signatur, før så etterpå å gjenta dette med vitne nummer to. Med tanke på den nye hverdag vi nå alle lever med rundt smittevern og sosial distanse, kan dette være riktig så praktisk. Avhengig av hvor i landet man bor, om man bor hjemme eller på sykehjem, er det for mange strenge restriksjoner på antall mennesker man kan omgås eller få besøk av. Da er det fint at det nå lar seg gjøre å først utarbeide testamentet, så fremvise det for ett vitne, for så å kanskje la det gå et stykke tid før man får truffet vitne nummer to. Det er dog viktig her å være klar over at testamentet ikke vil være gyldig før begge vitner har signert.

Blir veien videre digital?

Per i dag kreves det at testator og vitner er fysisk til stede sammen ved vitnenes signering. Men slik verden har utviklet seg både hva gjelder smittevern og digital kommunikasjon det siste året, kan vi ser for oss at det med tiden vil kunne tvinge seg frem vurdering av om det bør tillates bevitning over Facetime, Teams eller andre digitale videolinker.

Det er her argumenter både for og imot. Et argument for er at man kan ivareta smittevern og samtidig finne tak i uavhengige vitner som da ikke må møte fysisk opp. Som et motargument kan man imidlertid se hen til den trygghet vitnene skal ha for at det som står skrevet er testators vilje. Ved videooverføring kan det jo være risiko for at det står noen utenfor bildet og insisterer på at en noe motvillig testator utgir testamentet for å være ens egen vilje.

Det blir videre interessant å følge lovgivers videre utredning knyttet til mulighet for opprettelse av digitale testamenter. Foreløpig har vi forstått det slik at tanken er at dette skal knyttes opp mot Bank-Id. Rent personlig krysser jeg fingrene for at det blir en noe utvidet avsjekk av at det faktisk er testator i egen person som oppretter testamentet, all den tid det er en rekke arvinger som i dag disponerer sine foreldres bank-id. Det er ikke min mening å mistenke enhver livsarving for å benytte muligheten til å bli tyv, men man må sikre at personvernet ivaretas.