Høyesterett avsa nylig en dom knyttet til ekteskapslovens delingsregler. Dommen er avsagt under dissens 3 – 2 og viser med tydelighet at ekteskapslovens regelverk bereder grunnen for sterk uenighet og tolkning av hvordan regelverket skal benyttes ved ektefelleskifter.
Saken gjelder et ektepar som gikk fra hverandre i 2021, og et ektefelleskifte som omhandler svært store verdier. Partene hadde vært gift siden 2005 og hadde ett felles barn. Ektemannen hadde i tillegg to særkullsbarn fra et tidligere forhold. Partene hadde felleseie og etter bruddet kom de ikke til enighet om formuesdelingen.
Tvisten gjaldt en stor aksjepost mannen et stykke tid før bruddet vederlagsfritt hadde overdratt til sine tre barn. Han overførte et betydelig antall b-aksjer, og beholdt selv a-aksjene. Det var enighet om at aksjeformuen på tidspunktet for overdragelsen var ca. 100 millioner kroner. I tillegg til gaven var det utarbeidet en tilbakekjøpsavtale som fastslo at mannen hadde rett til å kjøpe aksjene tilbake til en betydelig underpris på det tidspunkt han selv måtte ønske.
Kvinnen anførte tilbakekjøpsretten var en reell verdi i ektefelleboet ved skjæringstidspunktet og derigjennom en del av felleseiet til likedeling, ved at formuesbegrepet i ekteskapsloven omfatter alle eiendeler og rettigheter av økonomisk verdi. Videre at retten til tilbakekjøp var ubetinget og kunne vært realisert før skjæringstidspunktet. Underprisen i avtalen ville gi et betydelig netto som da var til deling.
Mannen anførte på sin side at dette ikke var en reell verdi/formue i ektefelleboet ved skjæringstidspunktet, videre at den uansett var av en personlig karakter og således kunne holdes utenfor delingsgrunnlaget, etter ekteskapsloven § 61 c).
Høyesteretts flertall gjør en svært konkret vurdering av den inngåtte familieavtalen og tolker dennes intensjon, forutsetninger og innhold. Flertallet konkluderer med at det ikke forelå bevismessige holdepunkter for at formålet med tilbakekjøpsretten i realiteten var å sikre verdiene for mannen sin egen del, men som et ledd i et generasjonsskifte. De viser også til at ektefellene var gift i tre år etter overføringen og at dette tidsbildet er et moment som styrker dette.
Høyesterett kommer videre til at tilbakekjøpsavtalen uansett i sum er av en slik personlig art at det vil være naturlig at denne kan holdes utenfor delingen etter ekteskapsloven § 61, c). Jeg hitsetter fra Høyesteretts vurdering (avsnitt 73):
«Slik familieavtalen er bygget opp, kan jeg vanskelig se at det vil være praktisk mulig å realisere tilbakekjøpsretten uten samtidig å overdra de øvrige rettighetene familieavtalen gir B. Disse ligger til ham personlig og er knyttet til forvaltningen av selskapet, forvaltningen av overskudd, verv som styreleder mv. Avtalen må ses som et hele og i lys av at disposisjonen er et gaveløfte som ledd i et generasjonsskifte, samt den nære familierelasjonen avtalepartene imellom.»
Mindretallet er enig med kvinnen i at det er tilstrekkelig at avtalen/rettigheten om tilbakekjøp til underpris var realiserbar på skjæringstidspunktet og at tilbakekjøpsretten ikke er av en slik personlig karakter at denne forlodds kan holdes utenfor delingen. De viser til at § 61 c) sin ordlyd «personlig karakter» skal tolken svært strengt og viser blant annet til NOU 1987:30 som tydeliggjør dette.
Dommen gjør en konkret vurdering av en tilbakekjøps-/familieavtale og vil trolig i liten grad kunne gi noen helt tydelig avklaring av hva som ligger i lovens forutsetninger. Det den imidlertid viser er at det åpnes opp for en innstramming i når en verdi anses å være realiserbar samt også i noen grad utvider innholdet i forloddsbestemmelsen i ekteskapsloven § 61 c).