Høyesterett har nylig avsagt dom angående forståelsen av arbeidsulykkebegrepet i yrkesskadeforsikringsloven. Dommen er avsagt under dissens 4-1, der Høyesteretts flertall kom til at ulykken ikke var å anse som en «arbeidsulykke». Dommen er en viktig prinsippsak der lovens «arbeidsulykke»-begrep får en viktig avklaring for fremtiden.
Saken har sitt utspring i en hendelse i 2017, da en heismontør falt på arbeidsplassen og slo hodet mot et betonggulv. Etter dette var heismontøren sykemeldt i lang tid. Fallet skyldtes mest sannsynlig at heismontøren svimte av. NAV godkjente senere skaden som en yrkesskade, men arbeidsgiverens forsikringsselskap avviste ansvar under henvisning til at det ikke var tale om en «arbeidsulykke» etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a.
Forsikringsselskapet hevdet at «arbeidsulykke»-begrepet skal forstås i samsvar med definisjonen i folketrygdlova § 13-3 andre ledd første punktum, slik at det kreves en ytre hendelse, og viste til lovens forarbeider og langvarig praksis fra Finansklagenemnda. Heismontøren mente på sin side at ulykken oppfylte kravet til plutselig eller uventet ytre hendelse, samt at reelle hensyn, særlig samordning og konsistens i regelverket, tilsier at fallskader er omfattet arbeidsulykkebegrepet.
Høyesteretts flertall konstaterer at ordlyden i seg selv ikke gir svar når en skal fastsette yttergrensene av arbeidsulykkebegrepet. Deretter påpekes det at lovens forarbeider forstår begrepet slik at det kreves «en plutselig hendelse eller begivenhet», og videre at det «må dreie seg om ei hending av meir markert karakter, til dømes at vedkomande har falle, glide eller snubla». Lovens forarbeider talte for at fall uten ytre påvirkning, som ikke skjer i trapp eller liknende plass med økt skaderisiko, faller utenfor arbeidsulykkebegrepet.
Lovens formål trakk ifølge flertallet i samme retning. Det objektive ansvaret etter yrkesskadeforsikringsloven er hovedsakelig begrunnet i at det ikke er rettferdig at arbeidstakere selv bærer følgene av arbeidsulykker og skadelig påvirkning i arbeidsforhold, at arbeidsgiverne ved forsikringsordninger kan bære de økonomiske følgene av arbeidsulykker, at objektiviseringen av ansvaret kan bidra til å forebygge konflikter på arbeidsplassen, og at lovregler om dekning på objektivt grunnlag sikre likhet arbeidstakerne imellom. Flertallet mente disse forarbeidsuttalelsene viser at årsaken til skaden må ha tilknytning til arbeidet eller risikofaktorer på arbeidsplassen for at den skal være dekket av forsikringsordningen.
Et viktig poeng fra heismontørens side var at fast og langvarig praksis fra NAV ikke krever en slik ytre hendelse for å godkjenne ulykken som en arbeidsulykke. Høyesteretts flertall legger ikke vekt på denne praksisen. Når lovens forarbeider klart tilsier at fall på grunn av sykdom eller plutselig sykdom faller utenfor loven, kan ikke etterfølgende forvaltningspraksis endre dette. Det krever ifølge flertallet en lovendring.
Høyesteretts mindretall, dommen Indreberg, uttaler at hverken ordlyden eller forarbeidenes presisering «plutselig hendelse eller begivenhet» er uforenlig med at et fall på flatt underlag på arbeidsplassen, uansett årsak til fallet, anses som en arbeidsulykke. I motsetning til flertallet legger mindretallet videre avgjørende vekt på trygdemyndighetenes nå innarbeidede forståelse av arbeidsulykkebegrepet.
Høyesterett har dermed slått fast at fall på arbeidsplassen som skjer uten ytre påvirkning i situasjoner der skaderisikoen ikke er økt, for eksempel i trapp, stige eller liknende, faller utenfor «arbeidsulykke»-begrepet i yrkesskadeforsikringsloven. Slike ulykker kunne like gjerne skjedd på nøyaktig samme måte utenfor arbeidssituasjonen, og er følgelig noe arbeidsgivers yrkesskadeforsikring ikke dekker.