Nylig besluttet Høyesteretts ankeutvalg enstemmig at anke over lagmannsrettens kjennelse der advokat fritas fra taushetsplikt i arvetvist nektes fremmet. Kjennelsen, som opphever taushetsplikten overfor avdød klient, blir med det naturligvis stående.
Saken har sitt opphav i en arverettslig tvist mellom to søstre. Moren har sittet i uskifte etter farens død i 2005. Før moren døde 18 år senere, solgte hun sin bolig i Oslo. Overskuddet fra salget beløp seg til kr. 4 865 705, og søstrene fikk utdelt 1 500 000,- og 3 300 000,- hver seg. Den av søstrene som fikk utdelt det minste beløpet, tok sener ut stevning med påstand om at avviket mellom summene i realiteten utgjorde en gave, og krevde dette tilbakeført til boet etter arveloven § 23.
I tillegg til påstand om at søksmålsfristen etter bestemmelsens andre ledd er oversittet, har den saksøkte søsteren hevdet at utdelingen etter boligsalget i realiteten utgjorde et skifte av uskifteboet. For å belyse denne problemstillingen hadde saksøkte tilbudt morens advokat som vitne. Advokaten bistod moren med utbetalingene etter salget, og saksøkte ønsket hans forklaring på hva moren har uttrykt som hennes motiv og bakgrunn for utbetalingen.
Det moren eventuelt har forklart sin advokat om bakgrunnen for disse utbetalingene, ville som et klart utgangspunkt være omfattet av bevisforbudet i tvisteloven § 21-5. Lagmannsretten peker i sin avgjørelse på at bevisforbudet er «absolutt». Det kan imidlertid diskuteres om denne formuleringen er helt presis, når lagmannsretten i samme setning uttaler at det er «rom for unntak».
Både tingretten og lagmannsretten fant støtte for sin konklusjon i en tidligere avgjørelse fra Høyesterett, HR-2006-868-A. Her uttaler Høyesterett at selv om taushetsplikten skal beskytte fortroligheten mellom advokat og klient, og at det som utgangspunkt må bety at klienten i live også må ha visshet for at opplysningene ikke bringes videre etter hans død, vil det likevel oppstå en ny situasjon ved dødsfall. Det pekes på at de som trer inn i avdødes rettsforhold, vil kunne ha behov for å bringe klarhet i disse. Unntak fra taushetsplikten kan derfor gjøres der fordelene ved unntaket er vesentlig større enn den krenkelsen av fortroligheten mellom klient og advokat som unntaket medfører.
Tingretten peker i sin avgjørelse på at den aktuelle disposisjonen har arverettslig betydning, der et sentralt spørsmål er om det uskiftet moren satt i må anses uformelt skiftet gjennom utdelingene. Et sentralt moment i den vurderingen er om lengstlevende ektefelle, altså moren, har gitt uttrykk for at det har vært meningen å gjennomføre skifte. Lagmannsretten legger også til grunn at det sannsynligvis ville vært avdødes ønske at det ble brakt klarhet i hennes vilje. På denne bakgrunnen kom lagmannsretten til at fordelene ved å gjøre unntak fra taushetsplikten er vesentlig større enn den krenkelsen av fortrolighet det vil dreie seg om.
Ankende part hadde anført at det ikke kunne være tale om et skifte når denne viljen ikke er kommunisert til arvingene. I så fall ville advokatens vitnemål ha minimal betydning, som igjen ville gjort stort utslag i den konkrete vurdering av opphevelse av taushetsplikt. Om dette uttaler lagmannsretten at det ikke kan oppstilles noe absolutt krav om at lengstlevendes motiv har kommet til uttrykk overfor arvingene. Det vil være et sentralt moment om lengstlevendes motiver er formidlet til arvingene, men ikke avgjørende.
I sum er det hensynet til materielt korrekt dom som blir det avgjørende for lagmannsrettens resultat. Avgjørelsen viser at den ulovfestede adgangen til å gjøre unntak fra taushetsplikten, står seg også etter at den nye advokatloven trådte i kraft.