Dommen HR-2025-1171-A gjelder spørsmålet om hvor langt styreansvaret etter aksjeloven § 17-1 strekker seg i tilfeller hvor selskapets ledelse disponerer midler fra en påkravsgaranti kort tid før konkurs, og om disposisjonen utgjorde brudd på lojalitetsplikten.
Byggherre B hadde stilt påkravsgaranti for sine forpliktelser i et entrepriseforhold. Garantien ga entreprenørselskap E rett til utbetaling ved påkrav, uten at byggherren kunne gjøre gjeldende innsigelser fra det underliggende forholdet. I 2017 oppsto det tvist mellom partene i entrepriseforholdet, og det endte med at entreprenøren ble tilkjent erstatning og sakskostnader i tingretten. Entreprenøren fikk også i mars 2020 utbetalt påkravsgarantien som var på om lag 13 millioner, selv om byggherren motsatte seg dette og varslet om saken ville bli påanket. Da entreprenøren mottok utbetalingen på 13 millioner, ble dette beløpet straks videreført til morselskapet i konsernet for nedbetaling av konserngjeld.
Entreprisetvisten ble anket i mars 2020 slik som byggherren hadde varslet, og i lagmannsretten vant byggherre B frem et erstatningskrav på over 60 millioner kroner. Entreprenørselskap E gikk konkurs kort tid etter at lagmannsrettens dom ble rettskraftig, og konkursen ledet ikke til utbetaling av dividende. De 13 millionene som var utbetalt under påkravsgarantien hadde da for lengst blitt utbetalt til entreprenørens morselskap.
Byggherre B reiste derfor søksmål mot A, som var både styreleder og daglig leder i entreprenørselskap E, med krav om erstatning tilsvarende det beløpet som ble utbetalt under påkravsgarantien.
Spørsmålet for Høyesterett var om styreleder A hadde handlet erstatningsbetingende uaktsomt da han på vegne av entreprenørselskap E disponerte over garantimidlene, sett i lys av Entreprenør Es sviktende økonomi og at det underliggende kravet som garantien skulle sikre ikke førte frem.
Grunnlaget for å kreve erstatning fra styreleder fremgår av aksjeloven § 17-1 første ledd, og lyder som følger:
«Selskapet, aksjeeier eller andre kan kreve at daglig leder, styremedlem, medlem av bedriftsforsamlingen, gransker eller aksjeeier erstatter skade som de i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt vedkommende»
Høyesterett tar i dommen en nærmere gjennomgang av de rettslige utgangspunktene for styreansvaret, og gir følgende oppsummering:
«Personlig ansvar for selskapsledelsen overfor selskapets kreditorer og kontraktsmotparter krever noe spesielt – en særskilt begrunnelse. Ansvar aktualiseres vanligvis bare ved sviktende økonomi i selskapet, og ledelsen må i slike situasjoner normalt innvilges et betydelig handlingsrom for sine forretningsmessige vurderinger»
(…)
Erstatningsansvar forutsetter rettsstridig opptreden, og det sentrale er derfor om personen har handlet i strid med de plikter som gjelder for rollen vedkommende har i selskapet, og kan bebreides for dette. Ved vurderingen av om de forventninger en medkontrahent eller selskapskreditor kan stille til selskapsledelsen er tilsidesatt, har det også betydning om vedkommende er utsatt for en ekstraordinær eller upåregnelig tapsrisiko
For høyesterett var det enighet mellom partene om at det ikke var rettstridig av entreprenørselskap E å kreve garantibeløpet utbetalt etter tingrettens avgjørelse. Byggherrens anførsler knyttet seg til den etterfølgende disponeringen av garantimidler.
I vurderingen av om styreleders disposisjon var ansvarsbetingende uaktsom tar Høyesterett utgangspunkt i at entreprenørselskap E hadde en ubetinget rett til å kreve utbetaling under påkravsgarantien, og at utgangspunktet da også måtte være at garantimidlene kunne benyttes av selskapet uten ytterligere begrensninger med grunnlag i garantiavtalen. Høyesterett viser i den forbindelse til at hensynet til forutberegnelighet veier tungt i avtaleforhold mellom profesjonelle parter, og ikke minst ved garantiavtaler. Det skal derfor vises forsiktighet med å oppstille skranker for utøvelse av retten til å disponere over garantimidler som følge av lojalitetsbetraktninger uten objektiv støtte i ordlyd.
Høyesterett kunne heller ikke se at byggherren kunne ha en berettiget forventning om at garantimidlene skulle bli holdt av for det tilfellet at lagmannsrettens skulle komme til motsatt resultat av tingretten:
I lys av det likviditetsbehovet som oppsto i [Entreprenørselskap E] som følge av entreprisetvisten, og den klare risikofordelingen i garantiavtalen, har jeg vanskelig for å se at [Byggherre B] kunne ha noen berettiget forventning om at garantimidlene ble «holdt av» for det tilfellet at anken skulle føre frem, og det dermed skulle skje et etteroppgjør
Selv om byggherrens muligheter for å oppnå etteroppgjør i realiteten gikk tapt, som følge av entreprenørselskap Es disponering av garantimidler, var ikke dette nok til å lede til et personlig ansvar for styreleder, gitt entreprenørselskap Es økonomiske situasjon da garantimidlene ble utbetalt i mars 2020. Disponeringen av garantimidler var følgelig ikke i strid med lojalitetsplikten i garantiavtalen mellom de to selskapene.
Høyesterett utelukker ikke at det kan tenkes situasjoner der en påkravskreditor kan ha plikt til å holde av garantimidler til et etteroppgjør, men det var ikke grunnlag for å oppstille en slik plikt i denne saken.
Disponeringen av garantimidlene var heller ikke i strid med aksjelovens krav om forsvarlig egenkapital, jf. §§ 3-4 og 3-5.
Høyesterett konkluderer til slutt som følger:
Jeg kan ut fra dette ikke se at det er grunnlag for å konkludere med at A uaktsomt har handlet i strid med aksjerettslige handleplikter han var pålagt som styreleder eller daglig leder. Det foreligger da ikke ansvarsgrunnlag, og A må frifinnes
Dommen bidrar til avklaring av rekkevidden av styreansvaret ved enkeltdisposisjoner i forkant av konkurs, og tar også for seg det rettslige utgangspunktet for styreansvar etter aksjelovens § 17-1.