Borgarting lagmannsrett avsa 12.3.2019 dom i en sak hvor Sparebank 1 SR-Bank ASA hadde krevd erstatning med over 150 millioner kroner fra et advokatfirma. Krav ble også fremmet mot flere forsikringsselskaper under advokatfirmaets ansvarsforsikring. Advokatfirmaet hadde bistått banken i forbindelse med en avtale om finansiering av helikoptre, og kravet bygget på at advokaten ikke hadde informert tilstrekkelig tydelig om risikoen knyttet til et punkt i avtalen. I lagmannsrettens dom ble advokatfirmaet pålagt ansvar for 75 millioner kroner.
Sakens bakgrunn var at advokaten ble engasjert av banken i forbindelse med finansiering av helikoptre til CHC-konsernet. Konsernet er blant verdens største innen helikoptertjenester til olje- og gassvirksomhet, og besitter en flåte på ca 250 helikoptre. I forbindelse med finansieringen skulle det tegnes en såkalt restverdiforsikring/-garanti, omtalt som RVI (residual value insirance). Forsikringen/garantien skal sikre differansen mellom helikopterets markedsverdi og en fastsatt restverdi. Tvistens utgangspunkt er at det i RVI-avtalene ble tatt inn et vilkår om at insolvens hos morselskapet i CHC-konsernet medførte at det ikke kunne fremmes krav under garantien. Ettertiden viste at slik insolvens inntraff, og vilkåret ble aktualisert.
Saken reiste også spørsmål knyttet til advokatfirmaets ansvarsforsikringer, men på grunn av domsbeløpene ble disse ikke aktualisert. De forsikringsrettslige spørsmålene omtales derfor ikke nærmere her.
I tingretten ble advokatfirmaet og forsikringsselskapet Allianz pålagt ansvar for 10 millioner dollar, med fradrag for avtalt egenandel for forsikringsselskapet.
Lagmannsretten drøfter først om advokatens oppdrag omfattet rådgivning rundt den aktuelle klausulen/vilkåret. Advokaten hadde anført at oppdraget var mer begrenset, og at det bl.a. ikke omfattet «å foreta en gjennomgang av enkeltavtalene og avdekke risikopunkter overfor SRF (banken) i disse», herunder RVI-avtalen. Retten går grundig og detaljert inn i forholdet, og gjør en konkret vurdering. Det forelå ingen skriftlig oppdragsbekreftelse eller –avtale. Lagmannsretten går videre konkret inn i både korrespondanse og timelister, i tillegg til forklaringene i retten. Retten presiserer at advokaten har risikoen for eventuell uklarhet om oppdragsomfang, og det vises til advokatforskriften (Regler for God Advokatskikk) punkt 3.1.1, og med videre henvisning til rettspraksis og teori. Retten konkluderte derfor med at oppdraget omfattet rådgivning om den aktuelle kontrakten.
Dommen er et godt eksempel på at avklaring av oppdragets omfang kan være helt avgjørende. Det er advokaten som må sørge for avklaring, og som får ansvaret ved uklarhet. Skriftlig oppdragsbekreftelse/-avtale er et minimum, jf i den sammenheng også Advokatforeningens retningslinjer, men det vil i mange tilfeller også være nødvendig med en mer presis og utfyllende beskrivelse av hva oppdraget omfatter – og hva det eventuelt ikke omfatter. (Borgartings dom i RG-2013-769 er et eksempel på at retten la vekt på manglende avgrensning mot hva oppdraget ikke omfattet.)
Deretter vurderer lagmannsretten det sentrale spørsmålet i ansvarsvurderingen - om advokatens rådgivning var uaktsom. Når det gjelder aktsomhetsnormen, viser lagmannsretten til Rt-2002-286 (KPMG), og de krav til tydelighet i advokatens kommunikasjon som der oppstilles fra Høyesteretts side. Også her går lagmannsretten konkret og detaljert inn i dialogen mellom advokat og klient. Et særskilt forhold ved saken var at mye av kommunikasjonen hadde skjedd muntlig, noe som skaper bevistvil. Retten peker på at advokaten er nærmest til å bære bevisbyrden for at klar muntlig rådgivning faktisk er gitt til klienten, og konkluderer med at det mest sannsynlig ikke ble orientert muntlig om det nye insolvensunntaket på en klar og forsvarlig måte. Retten vurderer så de øvrige bevis, og vektlegger særlig de tidsnære skriftlige bevis, spesielt e-poster i et tidsrom på ca to uker i april 2011. Lagmannsretten konkluderer med at banken heller ikke i e-postkorrespondansen hadde fått tilstrekkelig klar informasjon om det nye unntaket. Drøftelsen oppsummeres slik: «Etter lagmannsrettens syn er kjernen at (advokatfirmaet) har sviktet i den informasjonsutgivning som ble gitt overfor klienten – det nye insolvensunntaket ble ikke «utvetydig og med tyngde» løftet frem overfor klienten.» Formuleringen «utvetydig og med tyngde» er hentet fra Rt-2002-286 (KPMG). Lagmannsretten konkluderte så med at det foreligger ansvarsgrunnlag.
Lagmannsretten drøfter deretter årsakssammenheng og omfanget av det økonomiske tapet. Dette er konkrete og grundige vurderinger, men som ikke reiser prinsipielt viktige problemstillinger. Det konkluderes med at det forelå nødvendig årsakssammenheng, og tapet fastsettes til kr 176.742.064 – altså over 175 millioner kroner.
Til slutt vurderer lagmannsretten medvirkning, jf skadeserstatningsloven §5-1. Tingretten hadde redusert erstatningen med ca 40%. Lagmannsretten slutter seg i hovedsak til tingrettens vurdering, men kommer til en høyere grad av avkorting. Det fremheves først, med henvisning til rettspraksis og teori, det generelle momentet om at det i forretningsmessige forhold stilles strenge krav til skadelidtes aktsomhet. Deretter går lagmannsretten konkret inn på de enkelte involverte personenes opptreden, herunder hvordan de forholdt seg til informasjon de mottok. Det ble blant annet pekt på at saksbehandleren i banken ikke hadde lest relevante e-poster og vedlegg. Lagmannsretten avkortet derfor erstatningen med oppunder 60%, og fastsatte erstatningen til 75 millioner kroner.
Hvis vi ser lagmannsrettens vurderinger av ansvarsgrunnlag og medvirkning i sammenheng, så gir konklusjonen i ansvarsspørsmålet advokaten en klar oppfordring til å fremheve viktige momenter i korrespondansen, f.eks. presisere viktigheten av å lese et vedlegg. Lagmannsretten konkluderer med ansvarsgrunnlag, selv om klienten ikke hadde lest alt som ble oversendt. Dette stiller strenge krav til advokaten for å oppfylle aktsomhetskravet. Samtidig må klienten i denne saken bære en betydelig andel av ansvaret – over halvparten. Klienten har dermed også et strengt ansvar, men klientens opptreden fritar ikke advokaten for ansvar.
Lagmannsretten legger til grunn at det påhviler advokater en streng aktsomhetsplikt, også overfor profesjonelle klienter. I tillegg får advokaten bevisbyrden på viktige punkter. Samtidig viser dommen at en profesjonell skadelidt må tåle betydelig reduksjon i erstatningen hvis det er utvist uaktsomhet på begge sider. Den konkrete avkortingsgraden overstiger 50%, noe som fremstår som svært strengt. Ut fra synspunktene om skylddifferanse, som har blitt vektlagt i nyere rettspraksis, kan dette tyde på at lagmannsretten anser banken som mer å bebreide enn advokaten. Sett i lys av sakens betydning, herunder beløpet størrelse, vil det ikke være overraskende om dommen ankes til Høyesterett.