I den seneste arverettsdommen fra 2018 (HR-2018-2424-A), slår Høyesterett fast at et felles testament kan være en ugjenkallelig arvepakt, selv om dette ikke uttrykkelig følger av ordlyden i testamentet.
Saken gjaldt et ektepar uten felles barn. Kvinnen hadde to barn fra før, som samtykket til at mannen kunne sitte i uskifte dersom kvinnen døde først. I 1998 underskriver kvinnen og mannen et felles testament, hvor det ble bestemt at kvinnens barn skulle arve én eiendom hver etter lengstlevendes død.
Etter at kvinnen døde i 2011, utferdiget mannen i alt tre nye testamenter. Det første ble opprettet i 2011, som bestemte at barna fortsatt skulle arve de to eiendommene, men mot å betale kr. 1.900.000,- hver til boet. Resten av boet skulle i stor grad fordeles til mannens slektninger. Det andre blir utferdiget i 2014, hvor barna nå skulle betale kr. 2.500.000,- hver til boet. Det tredje og siste testamentet opprettes i 2016, som bestemte at kvinnens barn kunne overta eiendommene på skiftet mot å innbetale halve verdien av eiendommene til boet.
Barna gikk til søksmål mot mannen, og gjorde gjeldende at testamentet som ble opprettet i 1998 var ugjenkallelig, og at mannen dermed var avskåret fra å gi bestemmelser om eiendommene i de tre testamentene fra 2011, 2014 og 2016.
Høyesterett starter med å slå fast hovedregelen om at testamenter i utgangspunktet fritt kan endres, såfremt man ikke ved arvepakt i testaments former har bundet seg til å ikke gjøre, endre eller tilbakekalle et testament, jf. arveloven §§ 55 og 56. Spørsmålet for Høyesterett var om testamentet fra 1998 måtte tolkes dithen at mannen måtte anses for å ha frafalt retten til å kalle det tilbake.
I Høyesteretts gjennomgang av rettskildematerialet i vurdering av hva som må til for at et testament er ugjenkallelig (avsnitt 41-43), kommer førstvoterende med en prinsipiell og rettsavklarende uttalelse: Lovens ordlyd, forarbeider og systembetraktninger talte for at frafall av retten til å kalle tilbake et testament kan følge av en tolkning av testamentet, hvor man også kan ta hensyn til omstendigheter som ikke var nedfelt i dokumentet. Høyesterett konkluderer altså med at det ikke er en nødvendig forutsetning at det følger eksplisitt av ordlyden i testamentet at det er ugjenkallelig. Ugjenkallelighet kan etter denne dommen også innfortolkes i et testament.
I den konkrete vurderingen legger Høyesterett stor vekt på at ekteparet i felles testament hadde bestemt hva som skulle skje med deres faste eiendommer etter at begge hadde falt fra. Høyesterett uttaler at da vil det ofte være en forutsetning mellom testatorene at den lengstlevende ikke kan endre eller kalle tilbake testamentet. Høyesterett vektla dessuten at dersom testatorene så for seg slike disposisjoner som mannen foretok seg i 2016-testamentet, så ville det vært naturlig å ta inn bestemmelser om dette i 1998-testamentet.
Høyesterett tar med denne dommen et oppgjør med Høyesterettsdommen inntatt i Rt. 1979 side 922, som har blitt tatt til inntekt for at det kreves et uttrykkelig frafall av retten til å endre testamentet. Avgjørelsen fra 1979 har også blitt kritisert i juridisk teori. At ugjenkallelighet nå kan innfortolkes i testamenter, medfører at alle som oppretter et felles testament bør være oppmerksom på dette. Vi anbefaler alle testatorer til å ha et bevisst forhold rundt spørsmålet om testamentet skal kunne endres og/eller tilbakekalles, og gjerne la dette komme klart til uttrykk i testamentet. På den måten blir det ingen tvil om hva testatorene har ment, og det vil redusere risikoen for tvist mellom arvingene senere.