Erstatningsretten handler om å plassere risikoen for skader og uønskede hendelser. Det overordnede spørsmålet er om den skadelidte kan kreve sitt tap dekket fra noen andre, eller om hun selv blir sittende med det selv. Det er til enhver tid et stort antall erstatningssaker til behandling i både domstolene og andre organer, og resultatene kan sprike. Men ser vi «i fugleperspektivet» en tendens i nyere Høyesterettspraksis i retning av å plassere en noe større del av risikoen hos den skadelidte?
I et overordnet perspektiv handler erstatningsretten om plassering av den økonomiske risikoen for uønskede hendelser. Spørsmålet er om den skadelidte kan kreve erstatning fra noen (og i tilfelle hvem?), eller blir skadelidte selv sittende med tapet. Dette spørsmålet ligger i bunnen i alle erstatningssaker, uavhengig av om vurderingen skjer etter lovfestede eller ulovfestede erstatningsregler, og om ansvarsgrunnlaget er subjektivt eller objektivt. Dette overordnede spørsmålet har lett for å «drukne» i alle de underliggende spørsmålene som reises i den enkelte saken. Men hvis vi ser noen nyere dommer fra Høyesterett i sammenheng, så er det grunn til å spørre seg om det er en tendens til å plassere en større del av risikoen hos den skadelidte.
Spørsmålet er ikke bare aktuelt som et rent rettslig spørsmål, men også som et mer generelt samfunnsspørsmål. Det er et økende fokus på ansvarliggjøring, og inntrykket er at «noen» alltid skal holdes ansvarlig for skader og uønskede hendelser. Mange har snakket om «amerikanske tilstander», i den forstand at «alt» kan medføre erstatningsansvar. Men hvis vi ser en tendens til å legge mer av risikoen på skadelidte, så beveger vi oss jo ikke i den retningen – snarere tvert imot.
To ganske ferske høyesterettsdommer har aktualisert problemstillingen i et rettslig perspektiv, nemlig dommen av 14.1.2019 (HR-2019-52-A) i den såkalte spinning-saken og dommen av 15.2.2019 (HR-2019-318-A) i den såkalte RIB-saken. Begge sakene endte med frifinnelse av den påstått ansvarlige.
Spinning-dommen gjaldt spørsmålet om ulovfestet objektivt ansvar for et treningssenter etter at en kvinne ble skadet da setebolten på spinningsykkelen brakk. Hun falt bakover og pådro seg varige skader. Slik saken sto for Høyesterett, var partene enige om at treningssenteret ikke hadde utvist uaktsomhet. Skadelidte fikk erstatning i lagmannsretten, men altså ikke i Høyesterett. RIB-dommen gjaldt spørsmål om ansvar etter sjøloven etter at en kvinne pådro seg ryggbrudd under RIB-kjøring i sitt eget utdrikningslag. Spørsmålet var om båtføreren og/eller eieren hadde utvist uaktsomhet. Det var ikke anført ansvar på objektivt grunnlag. Høyesterett slår fast at det gjelder en streng aktsomhetsnorm for slike kommersielle aktører, og gjør en konkret vurdering av den aktuelle kjøringen i lys av aktsomhetsnormen. Konklusjonen ble som nevnt at hun ikke fikk erstatning.
Selv om det er store forskjeller i både faktagrunnlaget og rettsspørsmålene, så er det felles underliggende spørsmålet hvilken risiko en bruker av tjenesten må akseptere å bære. I RIB-dommen formuleres spørsmålet i forhold til det ulovfestede objektive ansvaret som grensen for «dagliglivets risiko», mens det i spinningdommen diskuteres i forhold til «aksept av risiko». Vurderingene har likhetstrekk, selv om den rettslige innfallsvinkelen er forskjellig.
De to dommene sett i sammenheng gir grunn til å spørre om Høyesterett sender et signal om at grensen for erstatningsansvar i hvert fall ikke beveger seg i skadelidtes favør. Et fellestrekk i disse dommene er at ingen kunne bebreides for at skadene skjedde. Skadene var utslag av den alminnelige og typiske risikoen som følger med den aktuelle aktiviteten – i hvert fall slik Høyesterett la faktum til grunn. I spinningdommen presiserer Høyesterett at interesseavveiningen om hvem som er nærmest til å bære ansvaret først blir aktuell når risikoen overstiger et visst nivå (jf vilkåret/momentet om ekstraordinær risiko i vurderingen av ulovfestet objektivt ansvar). Interesseavveiningen kan dermed ikke alene begrunne ansvar.
Inntrykket av en tendens til å legge mer av risikoen på skadelidte forsterkes når disse dommene ses i sammenheng med enkelte andre erstatningsdommer fra nyere tid. Det kan for eksempel nevnes dommene HR-2018-557-A (sensitisering) av 21.3.2018 og HR-2017-2352-A (prostituertes inntektstap) av 8.12.2017.
Sensitiseringssaken gjaldt personskade etter trafikkulykke, og særlig spørsmålet om såkalt sentral sensitisering var en adekvat skadefølge etter den aktuelle trafikkulykken. Spørsmålet om rammen for erstatningsansvar når skadelidte er særlig sårbar/mottakelig er en kjent problemstilling i personskadesaker, blant annet under adekvans-vurderingen. I sensitiseringssaken ble skadefølgen ansett som for fjern og avledet, og dermed ikke erstatningsrettslig vernet. Saken om protstituertes inntektstap gjaldt spørsmålet om erstatningsrettslig vern for inntektstap påført prostituerte kvinner som følge av personskade etter ran. Problemstillingen var her av mer moralsk art, knyttet til at prostitusjon er uønsket virksomhet. En rekke handlinger knyttet til prostitusjon er straffbart, selv om salg av seksuelle tjenester i seg selv ikke er straffbart.
Resultatet i begge sakene ble at skadelidte ikke fikk erstatning. Også disse sakene gjaldt vidt forskjellig faktisk og rettslig grunnlag, og helt ulike problemstillinger. Fellestrekket er at avgjørelsen bygger på mer overordnede betraktninger om erstatningsrettslig vern.
Hvis vi går litt lenger tilbake i tid, så er det også flere dommer fra de siste ti årene som støtter et inntrykk av at Høyesterett har lagt en større del av risikoen på den skadelidte. Det kan f.eks. nevnes Rt-2010-1547 (nakkesleng IV) som gjaldt personskade etter trafikkulykke, Rt-2009-1619 (myggstikk) og Rt-2009-1626 (musikklærer) som gjaldt yrkesskadeerstatning. I alle tre dommene ble forsikringsselskapet frifunnet. Selv om også disse sakene gjelder ulike faktiske og rettslige problemstillinger, så tegner det et bilde av at Høyesterett i hvert fall ikke utvidet skadelidtes erstatningsrettslige vern. Når vi først ser ting i dette perspektivet, så finnes det flere uttalelser som kan underbygge synspunktet. Blant annet skrev Bjarte Thorson i Nytt i Privatretten (nr 1 2011) om nakkesleng IV at «Rettspolitisk er den nok noe mer kontroversiell», selv om han ikke uttrykkelig nevner akkurat momentet om risikoplassering som er tema her.
Ytterligere et fellestrekk er at i flertallet av de nevnte dommene, så hadde skadelidte fått medhold i lagmannsretten, mens de altså ikke fikk medhold i Høyesterett. Dette gjelder spinningsaken, sensitiseringssaken, prostituertes inntektstap, nakkesleng IV og musikklærer. (I RIB-saken og myggstikksaken tapte skadelidte i alle instanser.) Dette momentet skal selvsagt ikke overvurderes. Det vil være mange årsaker til at bildet er slik, og det er også eksempler på saker hvor resultatet har gått motsatt vei gjennom instansene (bl.a. HR-2018-403-A av 1.3.2018 og HR-2018-2080-A av 30.10.2018 for å nevne noen nyere saker hvor skadelidte fikk erstatning i Høyesterett).
Tittelen på denne artikkelen stiller spørsmålet om det er en tendens i nyere rettspraksis til å plassere en større del av skaderisikoen på den skadelidte. Svaret er ikke åpenbart. Vi har pekt på noen avgjørelser som støtter et bekreftende svar, men bildet er ikke helt entydig. Siden sakene gjelder et vidt spenn av både faktiske og rettslige grunnlag, vil det også være mange variabler inne i bildet, noe som innebærer større usikkerhet. Vi skal derfor være forsiktig med å besvare spørsmålet med et entydig ja, men det ser i alle fall ut til å være grunnlag for å reise problemstillingen. Sett med forsikringsbransjens briller, kan dette være et moment å ta med seg i avgjørelsen om hvilke saker som skal prøves for domstolene.