Høyesterett har nylig avsagt dom om lovvalg i saker med tilknytning til flere land.
Saken gjaldt et tidligere ektepar hvor kvinnen var norsk statsborger og mannen dansk statsborger. De inngikk ekteskap i Tyskland og bodde gjennom hele ekteskapet utenlands. De siste 15 årene av ekteskapet var de bosatt i Sveits. I etterkant av skilsmissen i 2016 bosatte kvinnen seg i Norge sammen parets felles datter. Partene ble etter noe tid enige om delingen av fellesformuen på ca. 60 millioner kroner, men kom ikke til enighet rundt kvinnens krav om ytterligere særskilt betaling fra mannen.
Mannen motsatte seg krav om underholdsbidrag og tok ut søksmål om frifinnelse for tingretten. Kvinnen anførte at kravet gjaldt partenes formuesordning, altså var en del av skifteoppgjøret og ikke et underholdsbidrag. Etter ekteskapslovens bestemmelser skulle da oppgjøret følge bestemmelsene i landet der partene hadde sitt første felles domisil, det vil si første faste felles bostedsland, noe kvinnen anførte var Sveits.
Høyesterett tar i saken først stilling til kvalifikasjonsspørsmålet, eller hva slags krav saken faktisk gjaldt og hvilke rettsregler som eventuelt regulerer dette. I denne saken står «valget» mellom reglene om underholdsbidrag eller deling av fellesformuen mellom ektefellene. I tråd med lex fori skal vurderingen av type rettsområde skje etter retten på det sted der saken behandles, altså Norge.
I vurderingen ser Høyesterett hen til ekteskapslovens system, og legger til grunn at formuesordningen, herunder deling av verdier og gjeld på tidspunktet for ekteskapets slutt, reguleres av lovens del II. Det legges videre til grunn at det i ekteskapsloven del III gis bestemmelser om rettigheter partene kan ha til bl.a. bidrag i etterkant av ekteskapets opphør. Høyesterett skiller altså klart mellom delingen av de verdier som finnes ved ekteskapets opphør og de krav partene kan ha basert på deres behov fremover i tid. Det uttales at oppgjørsformen ikke er avgjørende, - det avgjørende er hva det er ment å kompensere.
Høyesterett gjør deretter en konkret vurdering av bevisene i saken, blant annet et dokument der partenes tidligere felles sveitsiske advokat hadde notert at partene i forbindelse med skifteoppgjøret hadde diskutert og vurdert et engangsbeløp til kvinnen på 500 000 sveitsiske franc. Forslaget var basert på en beregning av hva mannen ellers ville måtte betale i løpende bidrag. Høyesterett la etter dette til grunn at det var en bidragstanke som lå bak partenes vurderingene, og at det var kvinnens nåværende og fremtidige behov som var bakgrunnen for kravet og ikke en deling av formuen på skjæringstidspunktet. Kravet ble følgelig ansett å omfattes av bidragsreglene.
Høyesterett ser så nærmere på lovvalgsspørsmålet eller spørsmålet om hvilket lands rett som skal anvendes. Høyesterett ser hen til Haagkonvensjonen for internasjonal privatrett, hvor det fremgår at det som utgangspunkt er det lands rett hvor skifteoppgjøret skjer som også gjelder for fastsettelse av bidrag. Videre ser de hen til lovvalgsreglene i europeiske land som ikke har tiltrådt konvensjonen hvor det som utgangspunkt er domstollandets rett som anvendes på krav om bidrag. Høyesterett uttaler at det internasjonale system er lite ensartet og finner derfor ikke særlig veiledning i fremmed rett. Høyesterett konkluderer med at det som fremstår mest aktuelt etter norsk internasjonal privatrett enten er domstollandets rett eller det lands rett der den eventuelt bidragsberettigede har nærmest tilknytning.
Høyesterett tar imidlertid ikke endelig stilling til spørsmålet, idet det legges til grunn at kvinnen, etter en helhetlig vurdering, må anses å ha sitt vanlige bosted i Norge og følgelig også nærmest tilknytning til Norge. Høyesterett viser til at sentrum for hennes livsinteresser nå er i Norge og at hennes vanlige bopel er her. Når også domstollandets er Norge vil vurderingen av underholdsbidrag uansett følge norske regler og det er ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til spørsmålet om det er domstollandets rett eller det lands rett der den eventuelt bidragsberettigede har nærmest tilknytning, som skal anvendes.
Dommen redegjør for at lovvalg synes å kunne være avhengig av rettsområde – noen ganger er norsk rett en fordel/andre ganger ikke.