Koronautbruddet vi står i får konsekvenser for oss alle i Norges land, uansett alder eller livssituasjon. På en eller annen måte påvirkes alle, det være seg f.eks. i jobbsituasjon eller i karantene og for mange hviler en økonomisk uro tungt på skuldrene.
For de mange foreldre som ikke lenger lever sammen og som enten har barn med delt bosted eller samværsordninger i forskjellige former, kan de begrensinger og rammer vi som nasjon nå lever under skape ytterligere en arena for bekymring, uenigheter og uro.
Som utgangspunkt har de fleste etter et samlivsbrudd en løpende avtale rundt bosted og samvær for barn, enten i avtale eller dom. Hva gjør man da når smittevernmyndighetenes rammer kommer i kollisjon med den avtalte samværsordning?
På den ene siden er yttergrensen klar; - I de tilfeller der gjennomføring av samvær/bytte ved delt fast bosted vil være et brudd på myndighetens krav til isolering eller karantene – da skal ikke samvær/bostedsbytte skje. Slike tilfelle vil typisk være hvor husstanden er i isolasjon eller i hvis barnet er i karantene. I disse tilfellene vil myndighetens krav og retningslinjer overstyre enhver avtale om barna, også en rettskraftig dom. Dette kan skape frustrasjon både for små og store, men her vil de private avtaler måtte vike plass for samfunnets beste.
På den andre siden av denne rammen har vi tilfellene der ingen i husstanden har symptomer, ingen er i karantene verken på barnets faste bosted eller hos samværsforelder – da skal samvær/bytte av bosted som utgangspunkt løpe som vanlig.
De mest utfordrende situasjonene vil derfor oppstå når man befinner seg midt i mellom disse to ytre grensene – hva hvis noen i barnets husstand er i en særlig risikogruppe eller hva om barnet selv er det? Vil da være en god ide å gjennomføre samvær og da potensielt utsette barnet eller husstanden for smitte?
Dette er utfordrende spørsmål det ikke finnes noen fasit på. Man kan imidlertid komme langt med å ha en god og åpen dialog seg imellom, noe som dessverre kan være krevende for de foreldre som strever med samarbeidet og kanskje også står i en pågående uenighet. Vårt råd i disse svært utforende tider er å gjøre det man kan for å sette samværskonflikten til side og se etter gode løsninger sammen. Hvis barnet eller andre i husstanden er i risikogruppe kan man f.eks. forsøke å få til gode løsninger med utendørs dagsamvær, hyppige videolinksamtaler e.l.. Noen kan også ha behov for å trygges i hvem de andre i husstanden omgås før barnet sendes til samvær, for å forsikre seg om at det ikke ligger smittefare i husstanden. Dette kan for noen oppleves inngripende å skulle svare på, men her råder vi til å strekke seg langt for å imøtekomme hverandres behov. Vi reagerer alle forskjellig i slike uvanlige situasjoner som vi som nasjon står i nå og det å møte hverandre med raushet vil i det lange løp være til det beste for deres felles barn.
Vi hos oss har lang og bred erfaring i fastlåste situasjoner rundt bosted, samvær og samarbeid. Vi kan bistå med rådgiving, samtale og forslag til gode løsninger også i denne vanskelige perioden.