Høyesterett avsa 24.10.2019 dom i en erstatningssak mot staten, anlagt av tidligere advokat og partner i et advokatfirma som var tilknyttet et større revisjonsfirma. Erstatningskravet bygget uberettiget straffeforfølgning fra ØKOKRIM i den såkalte Transocean-saken.
Det var ingen uenighet mellom partene når det gjaldt grunnlaget for statens erstatningsansvar. Tvisten dreide seg utelukkende om erstatningsutmålingen, nærmere bestemt hvilke tapsposter som kunne kreves erstattet.
Problemstillingen var om den aktuelle partneren hadde krav på erstatning for det tap han led ved at hans andel av overskuddet i revisjonsfirmaet ble redusert som følge av straffeforfølgningen. Tapet, som var betydelig, oppstod fordi han hadde nedlagt et betydelig og tidkrevende arbeid for å forsvare seg mot anklagene mot ham, noe som gikk på bekostning av hans arbeid for revisjonsfirmaet. Andelen av overskuddet i revisjonsfirmaet var i henhold til det avtaleverk som gjaldt internt for partnere avhengig av den individuelle arbeidsinnsats og inntjening.
Staten hevdet at advokaten kun hadde krav på tapt inntekt i form av reduksjon i ordinær lønn, ikke tap knyttet til redusert andel av utbytte/overskudd i firmaet. Staten begrunnet sitt standpunkt med at det først og fremst var revisjonsfirmaet som hadde lidt et tap som følge av den begrensede arbeidsinnsatsen, og at det derfor var firmaet som var den primært skadelidende. Advokatens tap – hevdet staten – var avledet av dette og hadde derfor ikke erstatningsrettslig vern.
Høyesterett var ikke enig med staten, og vurderte tapet som oppstått direkte gjennom en endret internfordeling av overskuddet mellom partnerne. I følge Høyesterett var det altså ikke selskapets tap som dannet grunnlaget for tapet partneren ble påført.
Dommen avklarer rekkevidden av en høyesterettsavgjørelse fra 2004, den såkalte skiltmakerdommen, inntatt i Rt 2004 side 1816.
Denne dommen gjaldt en ansatt nøkkelperson og majoritetsaksjonær i et aksjeselskap. Han ble skadet i en trafikkulykke, og fikk redusert sin ervervsevne. Virksomheten fikk som følge av dette en nedgang i omsetning. Dermed ble også overskuddet lavere, noe som igjen reduserte den skadelidtes aksjeutbytte fra selskapet. Høyesteretts flertall tok utgangspunkt i at den direkte skadelidende kan kreve erstattet det tap som rammer ham selv, og ikke det tap som rammer andre. Flertallet la til grunn at den som i første rekke ble rammet av tapet var aksjeselskapet, og at og at den skadelidte da ikke hadde anledning til å fremme et slikt krav – tapet oppstod ikke på skadelidtes hånd.
Etter den nylig avsagte dommen som gjaldt advokatpartneren er det naturlig å begrense skiltmakerdommens rekkevidde til kun å avskjære utbyttetap som står i en nær og direkte sammenheng med en omsetningsreduksjon i selskapets virksomhet. Det vil typisk være tilfelle når en nøkkelperson får redusert sin ervervsevne. Er det andre mekanismer i form av fordelingsnøkler for overskuddsdeling som er primærårsaken til at tapet oppstår, vil dette stille seg annerledes, selv om man har å gjøre med et tap som skriver seg fra reduksjon av virksomhetens utbytte. Man kan altså ikke si at ethvert personlig utbytte av selskapsoverskudd mangler erstatningsrettslig vern, noe som enkelte tidligere har hevdet med støtte i skiltmakerdommen.
Som alltid oppstår det nye fortolkningsspørsmål når Høyesterett avsier prinsipielle dommer. Her kan en se for seg grensespørsmål knyttet til det nærmere forholdet mellom de to dommene.